Avvikere fra beste vest

■ En gang kan de bokstavelig talt ha snublet bort i hverandre i sin spedeste barndom – de to politiske «avvikerne» Dag Østerberg og Ole Paus.

Det var den gang de trådde barnesko i en liten pyntelig gatestump i Trondheims beste vest - på Øvre Singsaker - like ved det som den gang var byens stolthet i tillegg til Nidaroskatedralen; Norges tekniske høyskole.
Den seinere visesanger, komponist og «bohem/anarkist» Ole Paus var sønn av byens general, og det var ikke mange stegene fra «Kommandantboligen» til politimesterens sørstatsliknende palet diskret tilbaketrukket i en romslig hage. Det var der seinere filosof, sosiolog og marxist Dag Østerberg må ha grublet fram spiren til noen av sine kjetterske tanker som han siden har stått for.
Begge var barn av sin tid - begge godt plassert på øverste sjikt på det som den gang var byens sosiale rangstige. Så langt fra arbeiderbevegelsen som vel mulig.
Jeg vet ikke om de noen gang har hatt kontakt med hverandre, men denne sommeren «møtes» de på valen. Ikke fysisk, men med politiske utspill av betydning for norsk samfunnsdebatt.
Sosiologen bruker Klassekampens spalter for å rehabilitere Karl Marx i en tid preget av alt annet enn fellesskap, solidaritet, planøkonomi og klassekamp. Et utspill som skapte debatt i sommervarmen.
Ole Paus velger på sin side å bruke et bestillingsverk eksklusivt for kulturbegivenheten Olavsfestdagene i Trondheim som rambukk mot Frp-Norge. Krigernasjonen som mener seg berettiget til å bombe fire fjerntliggende land uten å innrømme at det er krigshandlinger og uten at det skaper uro blant folk flest.
Det er her han kleber Kjell Magne Bondevik til minnet om statsministeren som i sin tid sendte bombefly til Afghanistan. «Bomb i vei og hils islam fra meg», synger en sarkastisk Paus og fortsetter med det beske refrenget «så mye løgn, så mye svik, så mange tårer, så mange lik». Han vet hva han synger om, generalsønnen, og det er lite i det beske ordvalget som minner om den myke utgaven av Paus som for noen år tilbake flørtet med Kristelig Folkeparti.
Men det er nettopp DET som er Ole Paus, kunstneren som umulig lar seg plassere politisk – som opptrer som anarkist den ene dagen og ydmyk kirkegjenger den andre. Men på bunnen er han seg selv. Det er bare han som kan tillate seg å beskrive Frps Per Sandberg som «Smørbukks onde tvilling». Det er bare han som høster applaus fra et tusentalls publikum når han omtaler den norske grådigheten som en kraft som driver oss inn i katastrofe etter katastrofe. Han er på sitt beste når han beskriver grådighetskulturen og Mammon som demokratiets skyggesider.
Men noen marxist har Ole Paus aldri vært. Ikke en gang sosialist. Det er en borgerlig samvittighetsopprører vi har med å gjøre. Det er det som gjør han så uforutsigbar.
Men mannen er hel ved.
Det har han til felles med filosofen som vokste opp lenger borte i gata. Marxisten som tydelig distanserte seg fra AKP-avviket på 60- 70- og 80-tallet, og som nylig ga ut boka «Fra Marx til nyere kapitalkritikk» på Pax forlag.
En bok som forøvrig ville aspirert til betydelig aktivitet fra fader politimester og hans likesinnede i ordensmakta hvis den ble skrevet for noen tiår siden. Jeg vet det. Jeg vet hvor lite det skulle til før alarmen gikk. I mine gjemmer ligger en interessant korrespondanse mellom Trondheims politimester og hans kolleger rundt om – inkludert Asbjørn Bryn i Overvåkingspolitiet. Årsak: En «vanartet» ungdom med avvikende politiske holdninger som eksempelvis reiste hist og pist – reiser som ordensmakten fant ytterst mistenkelige.
Men slikt tankegods har ikke influert på sønnen. Han er langt mer bekymret for spredningen av liberalismen og kapitalismens stadig sterkere grep:

-Vi har aldri levd under mer kapitalistiske forhold i Norge enn det vi gjør i dag, sier Østerberg i et intervju med Klassekampen nylig, og slår fast at de økonomiske teoriene som Karl Marx utviklet i «Kapitalen» dermed er mer aktuelle enn noensinne.
På spørsmål om ikke Marx`s analyser er foreldet i en moderne velferdsstat som Norge er Østerberg like klar:
-Det er selvsagt flott at vi har en velferdsstat, men den er også under press. Når de økonomiske ulikhetene bare øker, og de store kapitaleierne blir enda større, er det enda vanskeligere å legitimere velferdsstaten, sier Østerberg.
Han legger til at den norske høyresidas angrep på velferdsstaten er en klar dokumentasjon på at Marx ikke er gått ut på dato. Det er nok å vise til at flere aktører i norsk offentlighet roper på mer konkurranse og større forskjeller i samfunnet. Typisk eksempel er tankesmia Civita med Kristin Clemet i spissen.
----------
Jeg lærte aldri å bli kjent med verken Paus eller Østerberg, til tross for min oppvekst i nabolaget. Unge Paus var tross alt bare gjestetrønder, og aldersskillet opp til politimestersønnen var i drygeste laget.
Det er kanskje like greit. Jeg føler meg slett ikke trygg på at en oppvekst i periferien av Øvre Singsaker ville ha ført til et smertefritt bekjentskap. Til det var klasseskillene for tydelige i norsk etterkrigstid.
Da er det straks bedre å registrere at ringen på en måte er sluttet sommeren 2016.