Viktige seiere på skeiv slagmark

■ Viktige seire på skeiv slagmarkLesbiske, homofile og transkjønnedes rettigheter vinner stadig mer terreng på den globale arenaen. Latin-Amerika og Nepal viser vei.
   
For få tiår siden var homoseksualitet forbudt eller sykdomsforklart i de fleste land. Nå er holdninger og lovverk i ferd med å forandres til det ugjenkjennelige. Lhbt-rettigheter («lhbt» står for «lesbiske, homofili, biseksuelle og transpersoner») vinner anerkjennelse i en rekke land over store deler av verden. Men utviklingen skaper også grobunn for tilbakeslag.
– Den globale situasjonen for lhbt-rettigheter er merkbart forbedret noen steder, mens den er forverret andre steder, mener Kyle Knight, researcher for Human Rights Watch.
Framskrittene
Mange land har tatt viktige skritt i retning av større anerkjennelse av Lhbt-rettigheter. FNs høykommissær for menneskerettigheter rapporterte i fjor følgende om utviklingen de fire siste årene:
● Tre land hadde legalisert likekjønnede forhold i løpet av de siste fire årene.
● 14 land hadde innført eller styrket lovverket mot diskriminering
● Tolv land hadde anerkjent likekjønnede ekteskap
● Ti land har endret lovverket for å gjøre det enklere for transkjønnede å bli formelt anerkjent som det kjønnet de selv oppfatter seg som.
Senere har også Irland anerkjent likekjønnede ekteskap etter en folkeavstemning, Italia etter avstemning i parlamentet, og USA etter en avgjørelse i høyesterett.

Nepal går foran
Knight trekker fram at Nepal i fjor høst spesifiserte rettighetene til skeive mennesker («lhbt people») i grunnloven sin. Nepal var med dette det tiende landet i verden og det første landet i Asia som gjorde dette.
Argentina vedtok i 2012 en lov som gjør det enklere for transkjønnede å få bekreftet sin kjønnsidentitet. Nå kan alle voksne endre sitt kjønn, navn og bilde i offentlige registre så det stemmer overens med deres opplevde kjønnsidentitet, uten å måtte vise til psykologisk behandling, hormonbehandling eller kirurgi. Senere har flere land, som Colombia, Danmark, Irland og Malta, vedtatt liknende lover.
– Et avgjørende skritt i riktig retning, mener Knight.
Nye og gamle forbud
Samtidig som det er stor og rask framgang i mange land, har medaljen også en bakside. Likekjønnede forhold er fortsatt forbudt i 76 land. I syv av dem åpner lovverket til og med for dødsstraff. De sju «verstingene» er: De forente arabiske emirater, Iran, Jemen Mauritania, Quatar, Saudi-Arabia og Sudan.
Selv om mange av lovene er gamle, er noen av nyere dato. Uganda innførte nylig strenge antihomolover, som senere ble annullert av høyesterett på grunn av en formalitet. Russland, Nigeria og Gambia har innført lover som begrenser muligheten til å diskutere og organisere offentlige arrangementer for lhbt-rettigheter. I Russland har loven blitt brukt til å bøtelegge lhbt-aktivister for å å drive «propaganda» for «ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner».
I USA har transkjønnedes bruk av offentlige toaletter blitt et omstridt tema. Delstaten North Carolina innførte tidligere i år lover som hindrer transkjønnede i å bruke offentlige toaletter som stemmer overens med deres egen kjønnsidentitet. Liknende tiltak blir diskutert i en rekke andre delstater.

Fryktpolitikk
– Samtidig som Ihbt-personers menneskerettigheter har blitt stadig mer anerkjent («affirmed») over hele verden, er det også blitt vanligere og vanligere å spille på homofobi for politiske formål. Det skjer overalt, mener Knight.
Noen folkedyp er likevel lettere å fiske i enn andre, mener han. Meningsmålingsfirmaet Pew Global sammenliknet i 2013 holdninger til homoseksualitet i 39 ulike land. De fant en bred aksept i Nord-Amerika, Europa og store deler av Latin-Amerika, mens holdningene var mer negative i Midtøsten, Russland, deler av Asia og de fleste afrikanske land.
Knight viser til rapporter fra FNs høykommissær for menneskerettigheter (UNHCHR). Organisasjonen har kritisert at politiske ledere pisker opp fordommer gjennom homofob retorikk, spesielt i forbindelse med valg.
Han viser til at dette var tydelig under debatten om den russiske anti-lhbt-«propaganda»-loven fra 2014, eller under opphetede offentlige debatter om lhbt-rettigheter i Indonesia i vår, der flere myndighetspersoner brukte homofob retorikk.
– I eksemplet fra Indonesia, som så mange andre steder, bruker man nasjonalistisk og homofob retorikk for å dekke over de tingene myndighetene trenger å gjøre noe med, som transparens, ansvarlighet og alle borgeres grunnleggende rettigheter. Uansett hvordan myndighetene velger å vinkle det, er dette et uttrykk for fryktpolitikk: å angripe en allerede marginalisert gruppe som ikke på noen måte forsøker å provosere fram sosial uorden, sier HRWs researcher.
Et tegn på styrke
Marna Eide, leder for internasjonal avdeling i FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (tidligere LLH), ser likevel motstandernes angrep som et tegn på at lhbt-bevegelsen er i ferd med å vinne terreng.
– En rettighetskamp som blir synlig vil alltid bli møtt med motstand. Men det er også den eneste måten å få til dialog, sier Eide til Bistandsaktuelt.
Hun er enig med Knight i at homofobi ofte blir brukt for politiske formål.
– I en del land, som i Egypt, Uganda eller Russland, blir det brukt av noen politikere for innenrikspolitiske formål. Det blir brukt selektivt av noen for å posisjonere seg. De fremstiller lhbt-rettigheter som noe vestlig og markerer seg mot det. Da får man man forsterket en øst-vest- eller nord-sør-konflikt, men i virkeligheten er bildet slett ikke så entydig, sier Eide.

Hun viser til at det finnes land i «Sør» som er veldig progressive, blant annet Uruguay som fremmet den siste resolusjonen om lhbt-rettigheter i FNs menneskerettighetsråd. Også flere andre latinamerikanske land har tatt viktige skritt for å anerkjenne lhbt-rettigheter.
– I Latin-Amerika har det skjedd en rivende utvikling de siste årene. Rettigheter og ikke minst bevisstheten rundt transseksuelles situasjon står også mye sterkere i Sørøst-Asia. I land som Vietnam og Kina, som slår ned på menneskerettigheter generelt, får lhbt-organisasjoner være i fred, sier hun.

Dialog og konfrontasjon
– Det har vært tendenser til at en del folk i vestlige land bruker lhbt-rettigheter som et eksempel på hvor opplyste vi er i Vesten og hvor dumme de er i resten av verden. Det er en type retorikk som skaper konfrontasjon. Da er det en fordel å ha en internasjonal bevegelse som kan være med å dempe denne typen uttalelser og bidra til at vi ikke går i den fella, sier Eide.
Hun forteller at da Barack Obama skulle til Kenya på statsbesøk var lhbt-rettigheter et tema man visste kunne komme opp.
– Da gjaldt det å ha masse dialog med Obama-administrasjonen på forhånd. Det virket, og Kenyas president Uhuru Kenyatta kunne si etterpå at selv om lhbt kanskje ikke er en del av vår kultur, har de grunnleggende rett til liv.

Av Even Tømte 
Fri Fagbevegelse

«Homofili» er «Likhet og kjærlighet».

En uke etter terroren i Orlando, startet Pride-uka i Oslo. Jeg har skrevet om Pride-uka før, og tatt meg i å stusse over hvor mange selvfølgeligheter som renner ut av tastaturet ved en sånn anledning – likeverd, respekt, kjærlighet og folk er folk, alt det der. God jul og godt nyttår, liksom. Men i år er det alvor.
49 mennesker er skutt ned og drept. Omtrent like mange ligger på sykehus med skader, noen av dem kritiske. Denne teksten skal ikke handle om det stadig mer uklare motivet for denne ene massakren, men om det så mange lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner har tatt opp i dagene etter angrepet: Undringen over at folk flest ikke forstår at de som lever LGBT-liv fortsatt må elske forsiktig og skjult, uansett hvor moderne, liberalt og tolerant samfunnet de beveger seg i tror at det er.

Lesbiske par kan ikke kline åpenlyst på Karl Johan. Heterofile kan det. To menn som er kjærester kan ikke holde hender på kafé og være trygge på at ingen reagerer på et eller annet vis. Heterofile kan det. En ung gutt som kommer hjem til mamma og pappa og forteller at den nye kjæresten hans også er en ung gutt, går gjennom noe helt annet enn han som sier at han har forelska seg i ei jente. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om transpersoner og de hindrene de tvinges til å forsere for å kunne oppnå noe så selvsagt som å leve hele liv som hele mennesker.

Etter Utøya sa vi «vi er alle AUF-ere». Etter karikaturdrapene i Paris stemte vi et unisont «Je suis Charlie». Det var sterke erklæringer om solidaritet og medfølelse. Men etter Orlando har vi ikke fått en bølge av «i dag er vi alle homo» eller «I am gay». Det er en indikasjon på at seksuelle legninger utenfor det flertallet betrakter som normalen fortsatt møtes med berøringsangst.

Alle som har luket løvetann, vet at ugresset spretter opp igjen ganske raskt hvis du ikke får med deg absolutt hele den lange, seige og kronglete rota. Selv en bitte liten, oversett bit er nok til at prosjektet blir mislykket. Kampen mot homohatet ligner på dette. Om vi nøyer oss med å bekjempe bare den tydeligste, mest absurde og fiendtlige forakten og aggressiviteten, vil det fortsette å vokse fram igjen. Den tunge kampen mot homohat er mye mer enn å ta avstand fra dødsstraff, steining og hatefulle svovelpredikanter.

Hvordan ser denne roten ut? Den knøttlille misforståelsen som virker ganske harmløs, men som blir så stygg hvis den får spire? Mest sannsynlig finner vi den i en setning en prest sa til meg en gang: «Jeg respekterer alle valg mennesker tar, selv om jeg kan være uenig». Det var ment som en liberal erklæring, et uttrykk for toleranse overfor homofile. Men jeg ble provosert. Hvordan kunne hun tro at homofile velger legningen sin? Hvem i alle dager vil seg selv så vondt at de frivillig utsetter seg for diskriminering, latterliggjøring og utenforskap bare for moro skyld? Til min store overraskelse og glede reagerte denne presten med et forundret «Jøss. Dette har jeg ikke tenkt nok på. Det må jeg visst gjøre nå».

Vanlig rasisme er lett å kategorisere, fordømme, og ta avstand fra blant annet fordi det er så åpenbart hva som er årsaken til at folk kommer i ulike farger. Blir du diskriminert for din etnisitet, blir du diskriminert på grunn av noe du ikke har valgt selv. Du er født sånn. Du har et selvsagt krav på å slippe fordømmelse. Heldigvis har du det. Bare svært innsnevra folk mener noe annet.
Like lite som folk velger å ha en bestemt hudfarge eller opprinnelse, velger de å ha en seksuell legning. Å være lesbisk eller homse er ikke et valg, det er å være.

Dette utgangspunktet er viktig, fordi det gjør alle former for diskriminering av homofile, enten det er sekulært eller religiøst, logisk umulige. Underteksten i all homofobi, både den lavmælte uforstanden og det rabiate hatet, er at skeive mennesker kan velge en annen vei, en annen seksualitet enn den de for øyeblikket foretrekker. De kan kureres, helbredes eller omvendes. Så lenge de ikke vil det, har de bare seg sjøl å takke.

Erkjennelsen av at den antakelsen er feil ser ut til å sige inn i miljøer som tradisjonelt har vært særdeles negative overfor homofile. Kirka har åpnet opp for vigsel av likekjønnede par. Til og med Fremskrittspartiet ser ut til å være i bevegelse. Det er ikke så lenge siden Carl I. Hagen sa om Pride-uka at homofili ikke er noe feire, at Sylvi Listhaug mente homoparaden nørte opp under fordommer eller at likestillingsminister Solveig Horne ville ha slutt på homoeventyr i barnehagen og kutt i støtten til homofiles interesseorganisasjoner.
Nå sier Horne at hun har modnet. Hun har gått i Pride-paraden med regnbueflagg, hun har besøkt homsepuben London i Oslo og hun mener at homofile bør kunne gifte seg i kirka og adoptere barn. Hun synes det er kult å bli kalt Homo-Solveig.
Akkurat hva som har ført til denne metamorfosen av Horne og andre, kan de sikkert svare best på selv. Men for alle andre som ønsker å kvitte seg med små eller store fordommer, anbefales dette utgangspunktet: Å respektere homofile handler ikke om å respektere valg. Det handler om å respektere mennesker. Det bør ikke være spesielt vanskelig.
Hege Ulstein