FAGBVEGELSEN OG KLASSEKAMP

ARBEIDERBEVEGELSEN HAR VÅKNET FRA VÅRSLAPPEHETEN

I den klassiske interessekampen mellom arbeidstaker og arbeidskjøper - mellom arbeid og
kapital – har arbeiderklassen i vårt land måttet ty til ulike midler for å utvide og å forsvare
sine rettigheter.
LO i Trondheim vedtok på siste «Trondheimskonferanse» at fagbevegelsens organisasjoner
må i større grad utvikle solidarisk evne og vilje til å bruke
kampmidler som streik, sympatistreik, boikott, blokade, gå sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon. Ved streikestart for tariffavtaler må det samtidig planlegges og varsles sympatistreik. Bestemmelsene i Hovedavtalene om sympatiaksjon må endres slik at sympatiaksjoner gjøres enklere og raskere å iverksette.
ved streikestart for tariffavtale i bransjer hvor fagbevegelsen står svakt må hele fagbevegelsen
mobiliseres til støtte, også i forspillet til streiken. Tidlig støtte er avgjørende for ikke å gi
bedrifter tid til å trakassere fagorganiserte til å frafalle krav om tariffavtale.   Fagbevegelsens
organisasjoner må vurdere å møte tvungen lønnsnemnd med å videreføre streiken dersom
arbeidskonflikten ikke setter liv, helse og personlig sikkerhet i fare.  Dette vedtaket burde være
retningsgivende for LOs sentrale utøvende organer da kampen for arbeiderklassens lønns- og
levekår vil bli hardere i tida framover.
I løpet av de siste to år har fagbevegelsen blitt mere aktiv etter mange år med vårslapphet, ja
nærmest Vårdepresjon. Pensjonsordningen har vært utsatt for tredje gang etter de vårlige
lønnsforhandlingene. Skutt ut i en usikker framtid. Det har ikke vært satt makt bak kravene.
Endelig har de fagorganiserte i de store forbundene som Fagforbundet, Fellesforbundet,
Transportarbeiderforbundet og Handel og Kontor vist veien for å få gjennom sine krav og i
kampen for dem som ikke er innfridde. Noen som bevis for at det nytter er
lærerstreiken i 2014, streikene for å bevare Arbeidsmiljøloven i januar 2015, flyverstreiken
til Parat mot Norwegian, aksjonen for Havnearbeiderne på tredje året, boikotten av Expert og
den nåværende streiken til de ansatte i hotell og restaurant. Avgjørende spørsmål for
samfunnets arbeidende kvinner og menn har funnet sin løsning ved å gå veien fra legalisme til
aksjon. Det er saker som lavtlønn, sosial dumping, allmenngjøringsprinsippet for
lønnsfastsettelse, den lokale forhandlingsrett, pensjonsrettigheter, bevaring av
Arbeidsmiljøloven mot økt overtid og midlertidige ansettelser, privatisering av offentlige
tjenester og sosial dumping. De to siste årene og i løpet av denne våren har det skjedd mer enn
i de forutgående ti år.
Det er tydelig at arbeidskjøperne og deres organisasjoner ser nye tegn i tiden. De må tillate
strekevåpenet men mener at samfunnet er for «moderen» og «komplisert» til at det skal
brukes. Som vi alltid hører rammer streiken og aksjoner «tredjeparten» og det ropes opp om
måtehold og besinnelse. Hvem skal vise det? De streikende og aksjonistene? Ikke
kapitaleiere og storkapitalens beskyttere. Dersom man er bekymret for de «uskyldige» -
tredjeparten – hvorfor gir man ikke arbeiderklassen den rett til samfunnsgodene de har slitt for
i generasjoner? Hvorfor kreves det moderasjon ved hvert lønnsoppgjør fra de som selger sin
arbeidskraft og ikke av direktører og styreledere som øker sin lønnsandel og godtgjørelser år
for år med 20 % 30 %.
«Det er ikke grunnlag for å streike mot det vi nå gjør. Jeg vil advare fagbevegelsen mot å male opp skremmebildet av regjeringens politikk, og bruke opp hele arsenalet nå. Da har man ikke så mye igjen når det virkelig gjelder», sa Erna Solberg til  Klassekampen under streiken for å bevare Arbeidsmiljøloven. For Høyre er det aldri noen grunn for at arbeiderklassen skal kreve sin rett når den gjør sin plikt. Høyre- og kapitalkreftene klarer å påstå at rettighetene som er kjempet frem, som ferie og åttetimers arbeidsdag, ikke et resultat av streik, men av politiske beslutningsprosesser som førte til lovregulering.  Fortidd er at vi aldri har hatt så mange aksjoner i norsk arbeidsliv som i mellomkrigstida da kravene ble reist. De politiske vedtakene kom i ettertid. Tvunget fram gjennom kamp.
Kapitalens mikrofonstativ, Egil Stenshagen sa i Dagens Næringsliv, med utgangspunkt i Norwegian-streiken: « Tenk hvis mekanikerne våre skulle ha lagt ned arbeidet til alle fikk garanti for jobbene sine i tre år. Det ville ha vært helt umulige krav. Vi ville ha mistet kundene og vært nødt til å stenge dørene for godt. Hvorfor aksepteres et system som gir sterke piloter, oljearbeidere og andre utvalgte yrkesgrupper så mye makt på bekostning av svake renholdsarbeidere»? Ja er det så ubegripelig at folk skulle ha fast arbeid mer enn tre år? Flott at sterke grupper kan bryte ned konservative fordommer og nekte å stå med lua i handa. Stakkars Norwegian-sjef måtte nok stenge dørene fordi han ikke fikk bruke billig asiatisk arbeidskraft eller få billige baser i England og USA i motsetning til i Norge. Norsk arbeidskraft er for dyr og arbeidsplassene må nedlegges er arbeidskjøpernes moral.
Morten Kinander, jurist i den reaksjonære tenketanken Civita sier det slik: » Fordelingspolitikk bør fremmes gjennom politiske virkemidler og forhandlinger. Når man prioriterer noen særinteresser på bekostning av andre, har dette en lei tendens til å forsterke den relative ulikheten i påvirkningsmuligheter som disse gruppene har fra før».
Den har vi hørt før. Et samfunn som er gjennomsyret at kapitalismens elitetenkning der de rike er blitt enorm rikere og de fattige mer fattige har verken vilje eller virkemidler til å gjennomføre en fordelingspolitikk som er rettferdig. Da er det fagbevegelsen som må ta hånd i hanke om sine medlemmers interesser og bruke de kampmidler den rår over. Men bare fagforeningspolitikk er ikke nok. Vi må ha partier som løfter kravene fram til politiske prosesser og som fatter de lover og bestemmelser og ikke minst kan styre det frie markedet og storkapitalens manipulasjoner på den internasjonale arenaen. Det betyr i nærmeste framtid å gjøre seg gjeldende internasjonalt, fagbevegelse og partier, å kreve opphør av EØS-avtalen og kamp mot ITTP-forhandlingene.

Bryggesjauerne til kamp i Norge. Hvorfor?
Hurtigruten driver streikebryteri

«Streikebryteri er no svineri» lød det taktfast sørover Storgata i Tromsø under de mange aksjonene som fant sted i våres. Aksjonistene med plakater og faner stanset utenfor Hurtigrutens kontorer i Fredrik Langes gate med tydelig beskjed til Norges merkevare om å respektere en lovlig arbeidskonflikt og slutte med streikebryteri.
Vi tar ikke part i konflikten, sier Hurtigruten. En stor bløff. Hurtigruten slipper passasjerene av på hurtigrutekaia på Prostneset, og går deretter til Nor Lines private kai på Skattøra for lossing og lasting av gods. Slik omgår streikebryter Nor Lines havneblokaden med Hurtigruten lojalt med på streikebryterlaget.
Blokaden i Tromsø startet 22. februar og varer i denne omgang til 4. mars. Aksjonister fra 44 ulike fagforeninger fra hele landet vil møte opp i Tromsø og vise solidaritet og støtte aksjonene. Hver dag med blokade, demonstrasjoner, diskusjonsmøter og annen aktivitet i kampen for et verdig arbeidsliv og tariffavtale.
Bakgrunnen for mønstringen er at havnearbeiderne i Norge har vært i konflikt siden 1. november 2013. Bryggesjauerne i Risavika Terminal ved Stavanger har i over to år streiket for en tariffavtale. Konflikten har spredd seg til mange havner: Tromsø, Mosjøen, Oslo, Drammen, Mo i Rana, Fredrikstad, Kristiansand og Ålesund.
NHO står i spissen for, og organiserer angrepene på tariffrettigheter. Arbeidskjøpere, NHO og Frp/Høyre kjører et thatchersk løp i Norge for å svekke fagforeninger og bli kvitt kollektive tariffer. Slagordet der i gården er å gi arbeideren valgfrihet. Å stå med lua i hånda.
I denne konflikten er krav om tariffavtale noen steder avvist. Andre steder slutter bedrifter å «praktisere tariffavtalen», og kaster ut havnearbeiderne. Som i Mosjøen og Oslo der bryggearbeiderne er ulovlig utestengt av NHO-bedrifter. Tolv havnearbeidere i Tromsø har vært streik siden desember 2013. Her bruker transportbedriften Nor Lines streikebrytere til å losse og laste Hurtigruten.
Uka så langt har vært vellykket, med bl.a. utdeling av løpesedler til engelske turister, skriver havnearbeiderne på Facebook (facebook.com/havnearbeiderne): «Vi ble godt mottatt og flere ville støtte havnearbeidernes kamp økonomisk». Blokaden har vært så vellykket at streikebryter Nor Lines betaler Hurtigruten til et ekstra stopp i Tromsø.
Onsdag kveld ble nemlig nordgående Midnattsol observert ved kai nord på Tromsøya. Hurtigruten hadde flyttet lasting og lossing av gods fra hurtigrutekaia på Prostneset til Nor Lines private kai på Skattøra. Ved å ta part i arbeidskonflikten undergraver Hurtigruten streikeretten til Tromsøs havnearbeidere!
Hurtigruten opptrer som en kylling, sier aksjonist Rolf Bersos fra LO i Stavanger. Bersos oppfordrer medlemmene om boikott av Hurtigruten og vil ha en samordnet aksjon fra fagbevegelsen.
Uka har også vært surrealistisk teater på Prostneset i regi av streikebryter Nor Lines, da transportselskapet stengte adgangen med svære paller. Streikebryteren ville stoppe aksjonistene, men hindret i stedet passasjerene adgang til bagasjen. En rullestolbruker ble hindret fra å komme på land og tre begravelsesbiler ble hindret fra å hente kister ombord i båten.
Aksjonistene ble kjeftet på av sjåførene i likbilene, og på SAS-hotellet satt 170 illsinte passasjerer uten bagasje, pysjer og medisiner. Politiet ble tilkalt, og trodde sperringene var satt opp av aksjonistene. Selv da politiet ba Nor Lines åpne portene ventet transportselskapet til like før hurtigruteskipet skulle forlate kaia på tur sørover. Først da ble likkistene hentet og passasjerene fikk sin bagasje.
Pensjonsrettigheter, arbeidsmiljølov og kollektive tariffer er ingen selvfølgelighet. Om noen tror det? Arbeiderklassen har oppnådd sine rettigheter gjennom kamp. Gjennom å stå samlet mot utbytteren. Derfor:

Støtt havnearbeiderne!
Forsvar streikeretten!
Ja til tariffavtale!
Nei til streikebryteri!
Boikott Hurtigruten!

Bjarne Johansen

Full støtte til havnearbeiderne.

Geir Skavern, Arne Margido Bye og Harald Reppesgaard.
Var på havna i dag også. MS Nord-Norge. Ikke den verste av aktivitetene en kan finne på å gjøre en lørdags formiddag. Særlig ikke når motparten begynner å gå fra vettet?
Jeg har luksus. Vi som er på kaia i Trondheim, vi møter smilende, forståelsesfulle og engasjerte turister på vei nordover. Vi står ikke i veien, vi deler kun ut flyers. Passasjerene synes det er flott informasjon å få. De fleste er fra kontinentet – De lever i et helt annet arbeidsmarked enn hva vi i Norge gjør. De har forståelse. I Tromsø er ikke alt like luksus. Der er det «noen» uten både forståelse og forstand…
I Tromsø begjærte NHO og transportselskapet Nor Lines besøksforbud mot 7 navngitte personer, bryggesjauere og aktivister. Politiet avslo ønsket, men NHO og Nor Lines anket det inn til tingretten. Saken kom for retten i forrige uke, og avgjørelsen kommer til uka.
«Besøksforbud er slikt som blir brukt når man mishandler andre eller banker kjerringa. Et besøksforbud på et offentlig område er underlig. Dette er siste krampetrekning fra Nor Lines»Geir Ingebrigtsen, klubbleder i Tromsø Havnearbeiderforening.(Avisa Klassekampen)
Det var taktisk fra motparten. Dog, en bommert.
Nor Lines og NHO leverte en begjæring om besøksforbud 19. februar, tre dager før den to uker lange mønstringen i Tromsø skulle starte. Det var under disse aksjonukene Hurtigruten valgte å ta side i saken – og begynte å støtte streikebryteri. Vegard Holm skriver om dette på sin blogg “De ventet til tett oppunder aksjonene slik at det i praksis ikke var mulig å anke en avgjørelse om besøksforbud. Men denne gangen misset de. De fikk ikke medhold hos politiet, og måtte klage til tingretten. Klagen ble sendt avgårde til tingretten 26. februar, og skal altså behandles i tingretten 29. Mars”All respekt til havnearbeiderne, som må stå i kamp mot en motpart som stadig graver dypt nede i bøtta etter skitne triks.