Kampen mot vindmøller

■ Bildet på den håpløse kampen som aldri vil ta slutt – kampen du må tape, levendegjort av den spanske forfatteren Miguel de Cervantes Saavedra på begynnelsen av 1600-tallet med sine historier om den sinnsforvirrede, men ’skarpsindige’ adelsmannen don Quijote, ofte også omtalt som ’ridderen av den bedrøvelige skikkelse’.

Vi har mange moderne utgaver av den miserable skikkelsen don Quijote i dagens politiske situasjon. Cervantes ynkelige helt var ridderen som gikk i striden for sin elskede Dulcinea del Toboso, men han var også forfatterens bilde på samfunnsforhold som hadde gått av hengslene – en flengende og latterliggjørende kritikk av sin samtid.
Hvorfor er Martin Kolberg en av vår tids don Quijote’er?

Monopol-spillet
Moderne politikk er på mange måter mer et spill om samfunnsmakt enn en reell kamp om de egentlig og bakenforliggende maktfaktorer. Dette er faktorer som ikke alltid er så synlige, men som handler om hegemonisk monopolkapitalisme og globalisme der alle demokratiske konstruksjoner er symboliserte og underlagt disse hegemonikreftene. Dette spillet, som ikke lenger handler om en verdenspolarisering mellom to ideologier – sosialismen og kapitalismen, er faktisk som det klassiske Monopol-spillet der utelukkende kapitalistiske maktfaktorer slåss om spillets verdier i form av eiendommer, grunnrente og merverdi. Eller for å si det slik – de maktfaktorene som to ganger har satt hele verden i brann bare i det tjuende århundret.

Det er slike helhetssyn som sosialdemokratiet ikke helt har forstått det katastrofale ved, når de gjennom de siste 30 årene har ivret for og faktisk selv gjennomført privatiseringer og overføringer av samfunnsmakt fra folkeforsamling til det private næringslivets styrerom. Vi stiller oss så gjerne på Martin Kolbergs side i hans kamp mot kapitalismens vindmøller, men vi vet samtidig at det blir en ulik kamp, først og fremst fordi vindmøllen bare er sinnbildet på de kreftene vi vil til livs.

Bedrifter med samfunnsansvar
For hvordan kan det ha seg at Martin Kolberg og sosialdemokratene bevisst overlater viktige samfunnsinstitusjoner der bare demokratiets folkevalgte skal ha hånd på rattet, til private og aksjelov. For så å komme rekende på sin ynkelige Rocinante med vaskevannsfat på hodet og felt lanse mot vindmøllene som ikke gjør annet enn det vindmøller alltid har gjort – de følger vindens luner med alle de smøringsknep som må til for å holde sin virksomhet knirkefritt igang.

Forstår ikke Martin Kolberg at når Kristin Skogen Lund hevder at ”... det er generalforsamlingen og styret som skal kontrollere Telenor, ikke kontrollkomiteen”, så har hun faktisk rett.

Da Telenor – og enda tidligere Televerket, var et statseid selskap uten private profittjegers klåfingre på rattet, var det fullt og helt underlagt Stortingets politiske kontroll med en statsråd som generalforsamling. Og det var denne statsråden som var direkte ansvarlig ovenfor f.eks. Stortingets kontrollkomité dersom uregelmessigheter hadde skjedd.

Slik var det også med NRK, NSB, Argus (Vinmonopolet), Statoil og en rekke andre selskaper. Idag er de delprivatiserte og underlagt aksjeloven, noe som selvfølgelig gir Kristin Skogen Lund verdens bredeste glis.

Fra folkeforsamling til folkelig forsamling
Hvorfor? Jo, fordi hun har fått det nettopp slik hun har ønsket. Demokratiets konstruksjon med folkeforsamlingen som samfunnets mest suverene maktfaktor – der ’all makt skal være samlet’, er redusert til en folkelig forsamling, også kalt diskusjonsklubb, og ikke ulik utviklingen fra enevoldskonge til folkekonge – Nav-samfunnets største mottaker av arbeidsledighetstrygd. Kongemakt og folkemakt med gode apanasjer for å holde seg i stabilt sideleie.

Bare glimtvis tyder noe på at Martin Kolberg har forstått at dette er en politisk ideologisk og konstitusjonell demokratisk krig på kniven og ikke et narraktig Monopol-spill som bare har til hensikt å føre folk bak lyset. Og når han ikke skjønner dette, blir han narrespillets lydige deltaker – dessverre som hoffnarr. Eller som don Quijote i kamp mot vindmøllene.

En kontrollkomité i knestående
Derfor bør Martin Kolberg og hans sosialdemokratiske parti rive vaskevannsfatet av hodet, sette Rocinante på stallen og plante lansen i bakken for å finne ut hvor landet ligger. Snakke litt nærmere med lille jordnære Sancho Panza, se til å gjenvinne folkets tillit, komme i regjering og nasjonalisere våre viktige samfunnsvirksomheter under Stortingets politiske vilje og makt. Det er den eneste måten å stoppe korrupsjon, mørklegging og hemmelighold på. Det er bare slik kontrollkomiteens og dens formann kan slenge trumfkortet i bordet og fjerne kriminelle elementer fra disse konsernenes ledersjikt. Så får alle de private selskapene uten det helt store samfunnsansvaret, som ønsker å bruke snuskede metoder, etterforskes av et Økokrim med tilfredsstillende kapasitet og armslag, og rammes av en straffelov som Stortinget gjør fryktinngytende nok.

Den radmagre Rocinante befinner seg i knestående og vår vingestekte don Quijote kan idag egentlig bare innkalle næringsministeren på teppet og sørge for at hun følger aksjeloven som en av aksjeeierne i disse selskapene.

Sånn er det, bare – Martin Kolberg.

Men det er da den vesle gutten ved bestefar Historiens kne spør med lyseblått blikk: Tror du virkelig at det er sånn det går, bestefar?

Og den gamle Historien svarer sørgmodig: Nei, mitt barn. I hvert fall ikke på lenge...