■ Peter van Buren, f 1960, jobbet for USAs UD. Han har bl.a. skrevet Ghosts of Tom Joad, en refleksjon rundt grunntemaet til hovedpersonen i John Steinbecks Vredens druer, 1939. I Skyggen av Tom Joad finner vi van Burens forklaring på hvorfor `han var en av de medskyldige i å tape kampen om hjerter og hjerner i det irakiske folket`.

Peter van Burens kommentar til USAs utenriksminister John F Kerry besøk av minnesmerket over de drepte i Hiroshima, 6/8-1945. Det skjedde samtidig med G-7-toppmøtet, 11/4-2016. Da Kerry var i fredsparken som minnes ofrene for verdens første angrep med atomvåpen, 6/8-1945, var han høyeste representant for USAs regjering som noensinne har besøkt parken. Det offisielle USA vurderer tilsvarende besøk med Nobel-fredpris-vinner Obama i spissen ultimo mai 2016 under G-7-møtet i Japan. Alt i 2011 viste Obama interesse for å være første sittende USA-president i minneparken, men han fulgte det ikke opp da.

Ex-president og Nobel fredsprisvinner i 2002, Jimmy Carter, besøkte Hiroshima i 1984, men da som privatperson. Andre offisielle visitter fra US-`elite`-nivå har de siste årene vært; USAs Japan-ambassadør, John Roos, besøkte Hiroshima-minnehøytiden i 2010, den første av USA-ambassadørene noensinne. I 2011 ble første US-reprsentant, riktignok på `lavere` nivå sendt til den årlige minnehøytiden i Nagasaki. US-ambassadør, Caroline Kennedy, var i Hiroshima ved 70-års-minnet i fjor. Som sine offisielle forgjengere på minnestedet i Hiroshima uttalte Kerry empati for de døde uten å vise tegn på skyld og ansvar for det som drepte dem. Det var nærmest som om det var en naturlig handling eller som om noen andre hadde gjort det.
Når det gjelder forgjengerne, legger vi merke til besøks-datoene; Første USA-ambassadør i Japan på beøk i Hiroshima kom først i 2010, 65 år etter a-bomben. Kerrys besøk var 71 år etter angrepet. Han kom sammen med kolleger fra G-7-toppmøtet og ikke på den symbolske Hiroshima-dagen, 6. august. Alle nasjoner forteller sin egen historie til en viss grad feilaktig. Et følsomt tilbakeblikk med fravær av påtvunget anger var noe Tyskland hadde kort etter 2. verdenskrig. Ellers er det sjelden. Likevel, som eneste nasjon som faktisk har brukt bomben mot nærmest utelukkende sivile mål og under diskutable omstendigheter, skulle vi kanskje forvente at USA, 71 år senere og i nær allianse med Japan, var i stand til å stå for en viss grad av selvinnsikt. Det har aldri skjedd. Unntaket er noen få akademikrere og `fredsforkjempere`.

I USA ble a-bombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945 presentert propagandistisk som om de ikke ble sluppet ned over uskyldige ut fra hevn og ondskap, men ble tvunget fram av den militære situasjonen. Angrepene gjenspeilet ikke amerikansk ondskap, men var uunngåelige og stygge nødvendigheter av `en krig vi ikke startet`.

Vi ble fortalt at bombene reddet millioner av liv som ville gått tapt i en land-invasjon. Den ville også ha kostet amerikanske og japanske liv. Atomvåpen-angrep ble dermed omtalt som en fordel for Japan, for vi drepte færre slik. Kjernefysiske bomber var kun det minste av 2 onder. Det var krig, og Hiroshima og Nagasaki lå langt utenfor de sentrale mål-områdene for krig fra luften mot sivile mål. En mer urovekkende understrøm for å legitimere angrepet hørte vi og: `De fortjente det. Livet er mindre kostbart i Orienten`. På et vis er konsensus vevd inn i den amerikanske fortellingen: `Vi hadde rett og slett ikke noe valg`.
Dypere årsak ser ut til å ligge i en slags nasjonal særegen US-amerikansk tenkemåte: Så lenge det ikke er moralske feil, er selvransakelse unødvendig. USA er tydeligvis ikke alene om å tenke slik. Japan har også mangelfull evne til å se landet som skyldig i grusomhetene som ble begått i Kina, Korea og andre steder under 2. Verdenskrig.

`Alle andre gjør det` er en unnskyldning for 5-åringer, men den er uverdig fra USA som stat. Men i motsetning til andre nasjoner som begikk fryktelige handlinger under 2. verdenskrig, har USA bare fortsatt å krige i stor målestokk; Over 1 million ble drept i Vietnam, selv om ingen vet tallet med sikkerhet, anslagsvis 1 million i Irak, som vi heller ikke vet eksakt og mellom en kvart og en halv million er drept i Syria, der antallet ofre stadig stiger.

Korea, Domingo, Libanon, Haiti, Grenada, Mellom-Amerika, Afghanistan og andre kriger bortforklares. Dessuten ser vi nå en ny vri; global dronekrig. Underveis kan vi dokumentere USA-trusler om å bruke atomvåpen for å bryte Berlin-blokaden, for å forsvare Sør-Korea, for å slå russerne under Cuba-krisen, for å `vinne` i Vietnam, for å redde Israel i Yom Kippur-krigen, samt flere situasjoner da bruk av bomben ble vurdert. USA fortsetter med et a-våpen-arsenal langt utover forsvarsbehov og mye mer enn andre atom-makter har.

Noen av disse atomtruslene fra USA er kanskje historisk diskutable. Noe kan ha vært mer kjeft enn forsøk på å endre maktbalansen med a-våpen, men generelt er det vanskelig å se bort fra US-apparatets vilje til å bruke a-våpen igjen; for snakket om bruk av `taktiske a-bomber` dukker stadig opp i diskusjoner om hva som må gjøres dersom Iran skulle utvikle sine egne a-bomber. Hver eneste trussel om bruk av a-våpen, uansett faktisk bruks-evne og militær-mål, garanterer uansett destruktiviteten i bomben enorme sivile ofre og vilkårlige ødeleggelser i massiv målestokk. Likevel demper ikke disse faktorene bruk av trusler og videreutvikling av krigsplaner. De demper absolutt heller ikke den konvensjonelle krigføringen.

USA-elitens tankegang er resultat av manglende selvransakelse. Det er en fanfare av nasjonal arroganse om at `det vi gjør er alltid riktig`. John Kerry er en intelligent mann, er velskolert og har vært i krig. Snek det seg kanskje inn en ekstra tanke eller to omkring den virkelige betydningen av hans sene tilstedeværelse på minnestedet for den grusomme forbrytelsen, da han framsa banale ord under sitt offisielle besøk i Hiroshima?
Peter Van Buren varslet om USAs UDs sløsing og vanstyre under irakisk gjenoppbygging i sin første bok: Det var velment. Hvordan jeg hjalp da vi tapte kampen om hjerter og hjerner i det irakiske folket. Hans siste bok er Ghosts of Tom Joad. Denne artikkelen er gjengitt fra van Burens blogg med hans tillatelse, 14/4-2016, på Antiwar.com.