Hvorfor være stor...

Alle undersøkelser som er foretatt viser at folk trives bedre i små kommuner enn i store. Hvorfor vil da Sanner og regjeringen med alle mulige midler – og noen til, gjøre kommunene våre større, men mindre folkevennlige? Er Sanner en ond diktatortype som skaper vanskeligheter og dårligere sosiale forhold for folk? Selvsagt ikke. Han er nok like vennlig og snill som du og jeg. Han ser i hvert fall sånn ut.

Men han har en prioriteringsliste som han prøver å følge i sin politiske utøvelse som kommunalminister. Dette er en prioriteringsliste som er tilrettelagt for et litt annet samfunn enn det folk flest finner seg best tjent med. Men akkurat dette poenget har også Sanner oppdaget og forstått. Derfor inneholder hans politiske salgsretorikk alle de velfriserte og blankpussede argumentene som skal snu verden på hodet for folk i våre mange hundre små kommuner.

Den velfriserte retorikken
’Størst er best! Den robuste storkommunen er best til ivareta innbyggernes behov og ønsker. I storkommunen får man mest igjen for pengene. Storkommunen er bedre rustet til å løse de store oppgavene.’ Osv, osv. Selv om altså alle undersøkelser viser at det slett ikke alltid er slik – de små kommunene er faktisk bedre på de aller fleste områdene.

Men altså – Sanners prioriteringsliste. Er det noe i det hele tatt som storkommunen er best på? Jo da, det er det. og det er så selvsagt at Sanner slett ikke behøver å fortelle oss det. Han gjør det da heller ikke.

Det er ikke de store oppgavene, for der har de små kommunene allerede for lengst oppdaget det interkommunale samarbeidet. Det er utbredt og svært vellykket over hele landet, og det gjelder alle områder der det er viktig å konstruere slitesterke, effektive og – ja, nettopp – robuste løsninger.

Det er heller ikke den mellommenneskelige nærheten som knytter oss tettere sammen og skaper ansvarsforhold og solidaritet mellom oss. Og som små samfunn er mye bedre på enn de store kommunenes fremmedgjørende avstander folk og by- og bygdelag imellom.

Heller ikke er det nærheten til dem vi velger inn i politiske og byråkratiske posisjoner – det er bare i småkommunene vi kan tenke oss et system med personvalg av ordføreren.

Også for innflyttere fra fremmede strøk på kloden er integrering og sysselsetting enklere og mindre fordomsfull i de små lokalsamfunnene enn i storkommunens urban-sosiale lagoppdeling i bydeler og gettoer. Aldri har vi hørt om småkommuneborgerens krav om flytting av barn og ungdom til etnisk rene og hvite barnehager og skoler.

’Idioten’
Det er også på tide å ta diskusjonen om demokratiets status, effektivitet og gyldighet i forhold til samfunnsenheten størrelse. Dette gjelder alt fra valgdeltakelse til maktfordeling og maktutøvelse. Selve begrepet folkestyre sier oss noe om dets kvaliteter bundet til folkets interesse og delaktighet. Det er verdt å huske at den greske antikkens navn på den politisk uinteresserte samfunnsborgeren var ’idiot’! Som altså ikke hadde noe med dumskap å gjøre, men kanskje heller med ignoranse eller fremmedgjorthet. All statistikk viser at det er langt flere ’idioter’ i storkommunene og byene enn i de små kommunene der menneskene er langt mer opptatt av og livlig engasjerte i hverandre og lokalsamfunnets mange funksjoner.

Men når det derimot gjelder å privatisere og ’outsource’ deler av den kommunale driften, er selvsagt storkommunen overlegent best. Sanner behøver ikke fortelle oss at det er mye enklere å privatisere i én stor kommune enn i sju små. For det første er det greiere å gjøre jobben bare100 ganger enn 428, med mye mindre organisering, anbud og kontroll; og for det andre er jo selvfølgelig de store og fete anbudsinnbydelsene og permanente ’outsourcinger’ langt mer fristende for de private interessentene.

Folkelig trivsel og demokrati mot markedsøkonomiske mekanismer
Nei da, Sanner er ikke hverken ond eller dum. Og han er definitivt ikke ’idiot’, men en borgerlig, liberalistisk høyrepolitiker med en prioriteringsliste der markedsøkonomiens mekanismer og resultater er viktigere enn folks daglige liv og trivsel. Og viktigere enn en rekke demokratiske funksjoner. Selv om han hele tiden er påpasselig med å peke på at alle markedsøkonomiens robuste fordeler for folks trivsel står høyt på denne prioriteringslisten. Dette gjør ham både slepphendt, upresis og litt for tilbakelent når det gjelder våre demokratiprinsipper, og det er slett ikke bra for en departementssjef.

Dette skulle jo også føre til at vi så litt nærmere på hans vel brukte nøkkelord for sine sammenslåingsplaner – nemlig ’robuste’. Det kan jo fort vise seg at på de aller fleste områder blir sammenslåtte kommuner mindre i stand til å ta vare på innbyggernes basisbehov og dermed også mindre robuste, mens disse litt diffuse sammenslåtte musklene innfrir alle løfter om robusthet når det gjelder å ta vare på kapitalismens og markedskreftenes basisbehov, der den såkalte ’frie flyten av kapital’ behendig omgår felleskapsinteressene, men alltid synes å bli styrt i samme retning – til store, robuste konti i verdens skatteparadiser.

Det beste markedsøkonomiske verktøyet
Så – hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?
Jo, fordi – nest etter ren privatisering, de store offentlige enhetene innen helse, skole, høyskole og universitet, politidistrikt, kommuner, fylker, osv, er langt mer effektive som markedsøkonomiske verktøy når det gjelder å kanalisere fellesskapets verdier i privatinteressenes retningen, enn hundretalls oppsplittede enheter.

Det er kanskje ikke forbundet med så stor folkelig lykke, men du verden, så rike noen blir!
Det pussige er at denne sannerske robusttenkningen ikke gjelder NSB. Der skjer det en oppsplittingens fragmentering med rene privatiseringsframstøt og konkurranseutsetting av den store statsbedriftens enkeltelementer, basert på den opportunistiske tanken at det er lettest å legge en mastodont i bakken stykkevis og delt – en tankegang som ikke innebærer det risikable og nesten urealistiske med en nye aktører ved siden av statseide NSB, men der privatiseringens konkurranseelementer smittes inn i NSBs organisasjonslegeme ledd for ledd.

Denne overmåte smarte metoden innebærer at private interesser overtar de mest lukrative delene av virksomheten, nemlig driften av de mest trafikkerte strekningene satt ut på anbud, mens staten sitter igjen med subsidierte strekninger som ingen private vil ha, samt eierskapet over alt materiell og dets vedlikehold. Helt i tråd med det som har skjedd med postverket.

Sånt som dette kan bare en borgerlig regjering finne på å gjøre mot sitt folk og samfunn.