NÅR IKKE JESUS ELLER MARX DUGER - SÅ BIEBER?

Filosofen Marcuse skrev i 1967 at et samfunn er usårbart på grunn av dets evne til å stoppe all kritikk. Et slikt samfunn utgjør én stor enhet uten tilsynelatende motstridende krefter eller strømninger.

MAN ER KLOK av skade og slår ikke ned kritikk, undertrykker ikke åpent eller gir forbud mot kritikk, så sant maktas eierinteresser ikke er virkelig truet. Antagonismen blir tvert om tatt opp og gjort til en del av samfunnskulturen. Tradisjonell og utradisjonell debatt blir til en styrking av det bestående. Frigjøringsideer har alltid stått i motsetning til det etablerte men er sentral i alle kulturer. Slike ideer har røtter i erkjennelsen av virkeligheten og opplevelsen av egne følelser. Ideologisk har den basis i religiøse forestillinger og i marxismen. «Sannheten skal frigjøre dere», er Bibelens ord. Revolusjonære økonomiske strukturer for å skape kulturell og personlig frihet er den materialistiske motsatsen.

DE SISTE 20 – 30 årene med ideologisk og prinsipiell politisk tørke i Europa har tettet igjen utløpene for menneskenes mulighet til personlig og kollektiv frigjøring. Men hvorfor og fra hva skal vi frigjøres? Mine ønsker om å ha en individuell identitet, en avgrensing fra alle andre og frihet til å få være meg selv, finner ikke noe respons eller grobunn i samfunnet verken gjennom tro på Gud eller i en revolusjonær ideologi. Vi er alle like, skal oppføre oss og tenke likt, kle oss likt ellers kommer bygdedyret og tar deg. Bryter du ut blir du først latterliggjort, så oversett eller demonisert, inntil « de samfunnsbevarende kreftenes" (demokratiets) liberalisme til slutt «forstår» deg. Så kommer business og managere som inkorporerer det du står for i markedet, for salg og profitt. Din «frigjøring» er slukt av dem du ville frigjøre deg fra. Du er ufarliggjort og inne i folden. Tilbake til start.

1968-GENERASJONENS BEHOV FOR å løsrive seg fra trangsynte, arkaiske tradisjoner på universitetene, fra ensrettede og kommersialiserte kulturliv i Europa og USA ble dekket gjennom enorme protester i gater og på torg. De var rettet mot USAs krig i Vietnam, at det fortsatt var nazister i tysk retts- og universitetsvesen og ikke minst krav om legitimitet for nye kulturelle og eksistensielle uttrykksformer. Man fanget fort opp protestmakerne og deres ledere, ga dem jobber og ansvar innen «The establishment». Business og marked slukte dem og tjente milliarder. Det var det. Etter 1980 er lite skjedd av den slags bevegelser i opinionen. Protester, kritikk, alternative levemåter og kunst og kultur er blitt omfavnet av amøben "samfunnet"; omgitt av seigt plasma og avdempet all bevegelse, roet ned og dødd hen. Dette har vært norsk medias hovedoppgave fra Klassekampen til Aftenposten. Slik man ga forståelse for Bob Dylan, Beatles, Rolling Stones, Pink Floyd og deres protester. Protest ble Big business. Slik omfavnet man fredsbevegelsene, hippiebevegelsene, kvinnebevegelsene og samfunnskritikerne av det selvgode norske samfunn. Alt forsvant i en kvelende harmoni og ufarliggjort. Gikk man med USSR og hammer og sigd på skjortebrystet i 1950 - 1960-åra ble du registrert i POT og overvåket i årevis som potensiell trussel mot demokratiet. Nå selges symbolene på T-trøyer, truser og håndklær til høy pris. Alt dette farlige er blitt kult og fashion.
HVA HAR DETTE med Bieber å gjøre? Om vi spør: Hvordan skal en fjortis og sekstenåring finne utløp for sine behov for frigjøring? Å få stå utenfor alt det vedtatte og uniformerte? For å «finne seg sjæl», utenfor foreldregenerasjonens vedtatte normer. De gjør det ved å skape sine egne ikoner, idoler, språkvarianter (sjærste) og påkledninger (fillete dongeriklær). Ved å hyle, skrike, dåne; i det hele tatt å få fritt utløp for følelser og atferd. De renser sjelen i et kollektiv massehysteri som makta og strukturene rundt dem ikke kan forhindre. De føler e
n identitet som er skapt for og av dem, ikke av «de andre». De føler seg frie. Enn så lenge.

BIERBERMANIAEN HAR VÆRT kort og vil vare i noen få år. Den store borgerlige samfunnsamøben og kommersialismen har allerede inkorporert den. Milliardene håves inn på denne annerledesheten. Vi har fått dem inn i folden. Så lenge slike «avvik» blir sett på som noe skremmende men også «interessant» kan man gjøre stor business av fenomenet. Så lenge den dype samfunnsdebatten føres av professorer og kommentariatet i Dagbladet og i kulturmagasin i NRK, er det ingen fare for samfunnsendringer . Bieberfansen føler ingen tiltrekning for å bli frigjort med hjelp av disse og for å kreve en ny verden. Gamlingan er uforståelige og blir fort gjennomskuet som posører i egne ord og uten forstand på ungdommens ønsker og krav. Ungdomsskoleelever som belæres av disse meningsytrerne at sosialisme er Stalins drap av «minst» 40 mill. mennesker og at sosialisme er tvang og undertrykking og ufrihet, gir Hø. og AP makta vekselvis i Norge. Alt blir som før for ungdom og gamle. Alternativer finnes ikke. En annen kritisk og levende ideologisk debatt i Norge under disse regimene som ville få tenåringer til aktivt politisk arbeid for en reell frigjøring ville være for farlig. Å tenke «sjæl» er Biebermaniaens politiske erstatning.