Så snubler vi inn i soloppgangen

■ Sola har snudd og i følge min almanakk blir hver dag om lag to minutter lengre enn den forrige på mine breddegrader. Det ligger noe symbolsk betydningsfullt i dette. For mennesker – iallfall på den nordlige halvkule - har det alltid ligget en forventning i disse solsnutider - et håp om at vi også denne gang skal «stå han av». Vi ønsker hverandre «godt nytt år» - ikke fordi vi nødvendigvis tror så inderlige sterkt at det nye blir så forbannet godt – iallfall ikke for alle. Men besvergelsen er likevel viktig - den bærer et bud om håp.

Årets solsnu er intet avvik. Menneskeheten snubler bokstavelig talt kollektivt inn i soloppgangen. Store deler av kloden er en slagmark fullstendig molestrert av demokratienes bombefly – millioner er på flukt – noen av dem har også satt kursen mot vårt land. EUs yttergrenser har kollapset, og innenfor er store deler av fotfolket i opprør. Troverdigheten til Europas demokratiske ledere er på lavmål.

Og i dette landskapet er verdens ledende kapitalistiske stat – USA – i ferd med å forberede valg til ny president. Politisk sett er det liten spenning knyttet til valgresultatet. Det er – ifølge eksperter – like forutsigbart som tidligere tiders valg til øverste sovjet.

Resultatet blir at mediene – iallfall her til lands – velger å fokusere på absurditeter og løfte et kroneksempel av en rovdyrkapitalist fram som mulig ny president i verdens mektigste stat. En mann som er i stand til å utnytte det borgerlige demokratiet ved å finansiere sin ekstreme vulgaritet fra egen overfylte lomme. Jeg har vanskelig for å bestemme meg for om det er utslag av den slumrende «amerikanske drømmen» - drømmen om å realisere seg selv - eller om det er politisk bevisstløshet som resulterer i en fordummende fotfølging av Trump
Jeg tror jeg har endt opp med det siste alternativet.

Vi har tydeligvis å gjøre med en frydefull – men litt skremt begeistring over å bi konfrontert med en «selfmade» mann med penger makt og myndighet til å kunne kjøpe seg et «kongerike». Nå vel – kanskje ikke et kongerike, men iallfall en presidenttittel i verdens mektigste nasjon. Så pikant er denne tanken at man i farten overser all verdens mulige konsekvenser.

Denne konspiratoriske analysen forsterkes av medienes behandling av valgforspillet i det demokratiske partiet. Et forspill som både er politisk langt mer betydningsfullt, og ikke minst spennende.

Her er det rett nok intet politisk show som utspilles, men en seriøs politisk dragkamp. En selverklært sosialist, Bernie Sanders, har valgt å utfordre det mektige hierarkiet i det demokratiske partiet og – til alt overmål – får han oppsiktsvekkende uttelling på meningsmålinger.

De siste tallene viser at Sanders samler over 30 prosent av de demokratiske velgerne, mens Hillary Clinton ligger på 50-tallet. Dette er tall som indikerer et politisk jordskjelv bant demokratene uten at det vekker særlig interesse i norske redaksjoner som innledningsvis nøyde seg med forsøk på å latterliggjøre samme Sanders, men som siden har ligget forbløffende lavt. Samme taktikk ble forøvrig med flid benyttet da det engelske Labour før jul valgte ny og radikal leder.

Nå kan man selvsagt stille spørsmål ved hva det betyr å være sosialist på amerikansk. Hvem er egentlig denne Sanders?

Hans merkesaker er oppsiktsvekkende «uamerikanske» - slik vi har lært dem å kjenne. Viktigst er kampen mot det han beskriver som den «ekstremt urettferdige fordelingen av penger i USA». Han vil gjenskape millioner av offentlige arbeidsplasser og sikre at de rikeste betaler sin rettferdige andel av skatten. Han vil fjerne dominansen til de største bankene, og går inn for at offentlige skoler på college-nivå skal være avgiftsfrie. Det siste skal finansieres gjennom skatt på børs-spekulasjoner. Helsehjelp skal være gratis for alle, og han viser til at dagens private helsevesen i USA er verdens dyreste.

Videre slå han fast at det er en skam at USA ikke for lengst – i likhet med alle andre industrialiserte land – har innført foreldrepermisjon. Han har også gjort seg upopulær i visse kretser med å peke på at det sitter flere mennesker i fengsel i USA – fortrinnsvis mørkhudete – enn i Kina som har tre ganger så stor befolkning. Det sier seg dessuten selv at Sanders både talte og stemte mot Irak-krigen.

Ubehagelig er det også i de politisk toneagivende kretser at Sander`s presidentkampanje er finansiert av nærmere to millioner enkeltmennesker og en rekke fagforeninger, mens storkapitalens innsprøyting av titalls millioner dollar selvsagt går andre veier. Det er dette som har fått Sanders til syrlig å bemerke at de som finansierer Clintons valgkampanje sannsynligvis er fullt klar over at de får rikelig igjen for pengene som er investert.

Det er selvsagt hevet over tvil at Bernie Sanders ikke blir valgt til amerikanske president i november. Det er like sikkert som at heller ikke Donald Trump blir det. Det interessante er imidlertid den forskjellsbehandling som blir de to til del i norske medier. Det kan selvsagt skyldes at Sanders oppfattes som uttrykk for en politisk flopp. Men i så fall har de ikke fulgt med i timen. Nyere forskning på amerikanske politikk syns å tyde på at noe er i ferd med å skje på det amerikanske kontinentet. Et av de viktigste trekkene så vi da en landsomfattende meningsmåling for en tid tilbake avdekket at over halvparten av unge amerikanere – under tretti år - hadde et mer positivt syn på sosialismen enn på kapitalismen. Jo da, det er USA vi snakker om mens sola snur!