EM OG DRITTPAKKER

(14 - 2012) Som alle vet går EM i fotball i Ukraina og i Polen. Dette har vært planlagt i et par år uten at vi har vært velsignet med forsøplede utspill fra spillere, ledere eller media i Norge.

Det er med stor sorg at vi ikke en gang klarte å kvalifisere oss til begivenheten. Når vi så allerede er spilt ut over sidelinjen risikerer vi intet 2 – 3 dager før kampene starter å slippe ut drittpakker om arrangørlandene. Aftenposten kunne den 5. juni i en sportskommentar avsløre at det er nynazistiske pøbler i forballmiljøet som under kamper har gått løs på tilhengere fra andre lag, innvandrere og utøser en rabiat jødehets. Vi så det også nylig i en ”dokumentar” på NRK 1. Videre tok Aftenposten for sikkerhets skyld med, om den første salven ikke var overbevisende for å boikotte EM, at den tidligere ekspolitikeren Julia Tymosjenko nå i lang tid var arrestert av politiske grunner som dissident og motstander av president Viktor Janukovitsj. At årsaken er svindel med offentlige midler i økonomiske transaksjoner bl.a. med Russland og skattesvik, er oppspinn og ondsinnethet fra de ukraniske domstolenes side. Disse skal være underlagt presidenten må vite. Selveste aggresjons– og krigsdronninga Hillary Clinton var bekymret for Julias velferd og menneskerettighetene i Ukraina.

Nynazisme og rasistisk vold er selvfølgelig alltid forkastelig og man kan alltid stille spørsmålet om domstolene i de enkelte land er helt uavhengige av det politiske system i sine vurderinger, som i Norge, EU og USA.

Aftenpostens ”dyptpløyende” forklaring på disse forholdene i Ukraina er derimot meget kuriøs og spekulativ. Ikke overraskende for oss som kjenner vestlige, reaksjonære mediers storstilte evne til å mistenkeliggjøre og direkte kriminalisere stater de ikke liker. Dette gjøres med drittpakker.

Skribenten i Aftenposten mener seriøst at dette er en arv fra fortiden; fra Sovjetunionen. Alle husker i følge ham at det var uttalt fremmedfrykt, mistenksomhet og utstøting av andre etniske grupper enn den russiske, motstand mot utlendinger og korrupte domstoler. Det er altså ikke et samfunn som har stått på egne bein i 20 år etter Sovjetunionens kollaps, som skal stå ansvarlig for sine holdninger, ukultur og høyreekstremisme. Vi benekter ikke at det forekommer, men sett i lys av resten av Europa – særlig Tyskland med rasistisk motiverte drap på noen hundre innvandrere og Breiviksaken - er Ukraina ingen versting.

Friheten nr. 19/2011 viste til en artikkel som professor i russisk kultur, Bjørn Nistad, skrev i Aftenposten 15. juli om rasisme og fremmedfrykt i Sovjetunionen. Denne viser det stikk motsatte enn det kaldkrigerne i Norge framfører. Han spør:” Kan vi lære av Sovjet?” Og skriver videre: ”Ett av de få noenlunde vellykkede multietniske og delvis flerkulturelle samfunn verden har kjent, var utvilsomt Sovjetunionen. I denne statsdannelsen – som var basert på prinsippet om sosialistisk innhold og nasjonal form – levde nærmere 200 små og store folkeslag fredelig sammen. De nasjonale kulturene blomstret samtidig som folk følte seg som borgere av hele Sovjetunionen. Bøker og aviser ble utgitt på et titall språk, og oversettelser og annen kulturformidling mellom folkegruppene ble stimulert. Hvordan var dette mulig?” Når en kvalifisert kjenner av Sovjetunionen skriver dette bør ikke minst det norske samfunnet lytte med åpent sinn. Det er på tide å få fram fakta om sosialismen og skyve til side aggressiv propaganda. Nistad gir svaret selv: ”Svaret er at Sovjetunionen fungerte som en flernasjonal statsdannelse fordi de fleste menneskene i denne staten delte en felles drøm: å bygge et sosialistisk samfunn. Det fikk dem til å slutte opp om visse felles verdier og normer. Alle skulle være gode, ærlige og hardt arbeidende samfunnsborgere. Alle kulturer var like mye verdt. Da folk opphørte med å tro at de var med på å skape et sosialistisk samfunn, sluttet også de felles verdiene å fungere og ble erstattet av separatistisk nasjonalisme, religion og andre nedbrytende holdninger. Resultatet var at Sovjetunionen brøt sammen, en prosess som ble framskyndet av Mikhail Gorbatsjovs lite gjennomtenkte reformpolitikk.”

Ingen andre stater hadde flere innvandrere og utenlandske studenter fra alle deler av verden enn Sovjetunionen. Integreringen av disse var i følge professoren forbildelig. Noe selv Norge kunne lære av. Landet var også var et foregangsland for internasjonal solidaritet.
Nå er det et par måneder til OL i England; Hooliganenes hjemland. I intet land i Europa – for- uten Tyskland - har nynazismen og rasehatet blomstret heftigere. I vel en generasjon etter Thatcher, med ny vekst under Blair og fortsatt under Cameron, utføres trakasserier og vold i og utenfor fotballtribunene av høyreekstreme pøbler. I England og utenfor med drap og lemlestelser av uskyldige. Vi har hatt en høyreekstrem utvikling i UK som en følge av en arbeiderfiendtlig politikk fra konservative og sosialdemokrater som har ført til omfattende arbeidsledighet, bolignød og sosial elendighet, særlig blant de unge. De rettferdige protestene og opptøyene for få år siden mot denne politikken ble møtt med politivold og moralsk fordømmelse og lange fengselsstraffer. I tillegg fremmet opportunistiske politikere og tabloide media rasehat. I de siste år er det også avslørt korrupsjon og maktmisbruk fra politikere og næringsliv samt avlyttingskandeler av mediaguru Murdoch. Til sammen har dette utviklet fascistoide og voldelige holdninger i store deler av den britiske befolkningen.

Det er larmende taust om Englands moralske rett til å arrangere et OL. En verdensomspennende begivenhet som nettopp tar sikte på forbrødring, gjensidig respekt og vennskap mellom alle nasjoner, etniske grupper og kulturer. Vi ser med vemmelse på og holder oss for nesen for de drittpakkene som krefter serverer oss for å diskreditere Ukrania men er blinde og døve for elendigheten i England som i tillegg er en aktiv krigsnasjon i motsetning til regjeringen i Kiev.