NÅR FAGBEVEGELSEN GÅR PÅ BØRS

(Nr. 3 - 2012) Friheten har i flere sammenhenger kritisert den rødgrønne regjeringens økonomiske politikk.

Næringsministeren har hver eneste gang tapt kampen mot de private kapitalkreftene og mot ledelsen i de statlige bedriftene – hvor de tross alt er eiere – når viktige hjørnesteinsbedrifter nedlegges eller selges til utlandet. Denne ”arbeiderregjeringene” har ført en kapitalistisk politikk i kappkjør med de frie markedskreftene. Man ser ikke forskjell på driften, strategien og framtidsplanene til offentlige og private bedrifter. Det siste er slaget om salget av TV2 til danske Egmont. Det har åpenbart for alle at også LO – giganten i norsk fagbevegelse – spiller næringsdrivende og storkapitalist på markedsliberalistenes bane. LO hadde betydelige økonomiske eierinteresser sammen med Telenor, der Giske er generalforsamling, i utflaggingen av TV2. Roar Flaathens spill med LOs penger, sammen med A-pressens kapital, er avskyelige spekulative operasjoner. Når fagbevegelsen samrører med ”hovedfienden” – den norske og utenlandske storkapital med medlemmenes penger – må noen si i fra. LO i Norge er en fagforening med vel 750.000 medlemmer som primært, og bare det, skal fremme arbeidsfolks økonomiske, faglig politiske og sosial interesser. Alle LOs krefter, med sin økonomi og humankapital, skal bare brukes til dette. Ikke til å spekulere i børskurser, aksjer og eierinteresser i næringslivet. Når har LO-sjefen og – sekretariatet spurt sine medlemmer, eller i det minste de tilsluttede forbundene, om å få delta i stor stil i røverøkonomien? Det ser ut til at man bare tar seg til rette i de ledende styringsorganene i lokalene i Oslogryta og forvalter milliarder til oppkjøp i næringslivet. Selv om man ideologisk synes å ligge i fanget til A-pressens mektige konsernsjef, Hildrum, skal ikke LOs medlemskontigent brukes til aksjekjøp i mediemonopoler. Norsk LO bidrar med sin aktivitet i markedene til at også den økonomiske krisen rammer Norge. Store ord? Nei; all deltakelse i uproduktiv papirforflytting med risiko for store tap på børs og i marked er ei vedski til kapitalismens bål.

Ideologisk er det skandaløst og det sier oss at den sosialdemokratiske ideologien med en uendelig tro på ”blandingsøkonomien”, som også Flaathen og hans protagonister er besjelet av, råtner på rot. Aps tro på ”blandingsøkonomi” – hva nå enn det er? - er i alle fall nå avløst av like stor kullsviertro på kapitalismen og de frie krefters konkurranse. De anarkistiske, økonomiske tilstandene som kapitalismen representerer, både nasjonal og globalt, er ikke ny selv om dimensjonene er så mye større i 2012. Under den industrielle revolusjonen på 1800-tallet ble de voldsomme økonomiske omveltningene etterfulgt av lovløs grådighet og brutal utnyttelse av arbeidskraften. Denne tiden rommet mange av de tvilsomme fenomenene som nå florerer i vårt økonomiske kaos: arbeidsledighet, inntektsforskjeller, forurensning, økonomisk kriminalitet og svindel. Arbeiderklassen over hele verden dannet fagforeninger på slutten av 1800-tallet for å beskytte seg og for å kjempe for sine liv, helse, retten til arbeid og elementære sosiale goder. Myter og illusjoner har erstattet arbeiderklassens ideologi, om å skape sin egen verden uten utbytting og tvang, som kilde til politikernes og mange faglig tillitsvalgtes legitimitet. Men de nye mytemanipulatorenes populisme kan mislykkes etter hvert som folk bryter gjennom nettet av løgner som holder dem fanget i en blind tro på ”systemet”. Fagbevegelsens kjerneverdier var, og må være, å stå i kampen for å forandre verden – massene i egne land og massene i utviklingslandene – for mennene, kvinnene og barna som blir utbyttet. Middelklassen i Vesten må mer innbitt enn før forsvare seg og sine for å eksistere. De lever i konstant frykt for at staten ikke lenger kan beskytte dem. Frykten øker for miljø-ødeleggelsene og frykten for globaliseringen.

I en slik situasjon må fagbevegelsen være en beskytter og ikke en mektig og aktiv medspiller i rovdyrkapitalismen.

Før hadde fagforeningens representanter skitt under neglene, træler i nevene og luktet av olje. Nå har de bløt hud i hendene og lukter av herreparfyme. Ikke noe galt i å ha den personlige hygienen i orden, det er bare det at politikken deres også er blitt bløt, ettergivende og for velluktende. Man ser ikke lenger forskjell på en profesjonell næringsboss og en real fagforeningsboss. Troen på økonomisk markedsvirksomhet er i ferd med å ødelegge fagbevegelsens klassetenkning og solidaritetsfølelse. Med ett unntak: LO i Trondheim holder fanen høyt for de ekte verdiene. Den er den nye fagopposisjonen i Norge i en ellers blodfattig fagbevegelse. (Foto: Riksantikvarens kulturminnebase)