(24 - 2017) Transport av smerte står i motsetning til å dele sin smerte med andre. Å få andre til å føle seg hjelpeløse kan hjelpe på egen hjelpeløshet.

Terje Carlsen
Slik lyder en setning i anmeldelsen av filosofiprofessor Arne Johan Vetlesens viktige bok, Smerte, fra 2004. Grunnen til at jeg nevner det: Jo, for sist vinter var det Bjarne Brøndbo, i år er det Per Helge Andersen som over en helside i Adresseavisen triumferer over sin skjebne. Nymoralismen skaper altså sine helter. Men saksbehandlet som ufør blir man først når det er fremsagt krav om det. Ergo må dagens helter ha fremsatt krav om trygd. Helt ble hun da han sa nei til noe han først sa ja til. Det er selvsagt bare den som har helse til å arbeide som sier ja til å arbeide. De andre har ikke noe valg.
Mens kloden dreier stile rundt har altså verden nok med å forsvare de mest ressurssterke av oss som den utrydningstruede fastlegen, og overgrepsutsatte medie -og filmpersonligheter.Slutter den narkomane hora å arbeide klokken 1900 på kvelden? Blir ikke hun utsatt for overgrep? I kappløpet om oppmerksomhet måtte selv en ressurssterk person som tidligere teknisk sjef i Bergen, Dag-Geir Bergsvik Knudsen, gå til spaltene i vestlandshovedstadens viktigste avis, Bergens Tidende, å fortelle om hvordan det var å være psykisk plaget. For ham kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene. -Først da hadde jeg noe å vise til, en sykdom som alle forsto, fortalte han. Nå først fikk han blomster og trøstende ord.
Min påstand er altså at det har blitt verre å tilhøre gruppen med usynlige handikap med den nye dyrkingen av det jeg kaller de tapre, slik de fremstilles i 71 grader nord, Ingen grenser, og så videre. I dag skammer den unge, psykisk syke seg mer enn noensinne. Skammen disse enkeltindividene føler, springer altså ut ifra følelsen av at deres biografi som arbeidsufør ikke står til troende. Skammen kjennetegnes rent psykologisk ved et ønske om å ikke ville bli sett.
Rompa mi Bjarne Brøndo er en av dem som har gjort det verre for de som sliter. Adresseavisen bidrar godt med stigmatisering av de svakeste i et toppoppslag 14. november om en mann som tross MS-sykdom vil jobbe i stedet for å ha trygd. Som tidligere rusmisbruker og psykiatrisk pasient uten synlige handikap kommer jeg da selvsagt til kort i argumentene. -De tause taperne har bekymret meg i lang tid.Jeg tenker med forferdelse på hvordan vi har behandlet ruspasientene.De har langt dårligere prognoser enn mange av de pasientene vi tidligere har ment var de alvorligst syke. Likevel har vi ikke gitt dem det tilbudet de trenger, skrev lege Stener Kvinnsland i Aftenposten da han var leder av Prioriteringsutvalget.
Mest av alt hadde vi behøvd en Stenner Kvinsland i dag hvor så mange tapre ikke holder sitt lys under en skjeppe. Folk som Bjarne Brøndbo eller Årets Trønder-kandidat Birgit Skarstein kan skilte med en selvfremstilling om at om en biter tennene sammen så blir en verdensmester. Birgit Skarstein er en sympatisk kvinne, og har taklet store utfordringer på en forbilledlig måte. Men psykiske syke som kjemper i årevis for å holde seg på bena blir aldri Årets Trønder eller noe annet Årets. Har du spekulert på hvorfor? Eller kanskje ser du på psykisk sykdom som Bjarne ‘Rompa mi’ Brøndbo som noe selvforskyldt?
I så fall er du i godt selskap. Selv helsepersonell rangerer oss med psykisk sykdom langt ned på lista i sykdomsprestisje (Album, Dag 1991.). Legen ser ned på oss, sykepleierne gjør det. Det gjør selvsagt Bjarne Brøndbo også. Hør bare: «(…)når du hører av en godt voksen dame i prat med en annen godt voksen dame at «sønnen min på snart 50 er sykemeldt på grunn av ryggen, og det har han vært lenge så tenker du ditt(…)».. Brøndbo skriver seg på den måten inn i en elitistisk diskurs eller fortelling om at det er opp til hver enkelts ståpåvilje om en skal lykkes i livet, tross handikap.
De tapre, de som overvinner sitt handikap mot alle odds, scorer derimot både selvfølelse og anerkjennelse på at de uverdig trengende finnes. Det kan se ut som om de tapre har særlig gode konjunkturer når arbeidsmarkedet er stramt og sykefraværet går opp, det vil si når det stor etterspørsel etter arbeidskraft faller sammen med høyt sykefravær. Det er i alle fall konklusjonen i en vitenskapelig artikkel i Scandinavian Journal of Rehabilitation Medicine (1976), som er skrevet av professor i arbeidslivsvitenskap og tidligere sosialminister Gudmund Harlem (far til Gro).
Birgit Skarstein mener som Bjarne Brøndbo og Dag Helge Andersen at Nav må ha en så liten plass i et menneskes liv som mulig. – Det skal være raskt inn, kjapp behandling og raskt ut, sa den unge, sympatiske jenta til en samling næringslivsfolk og NAV-byråkrater på Stiklestad Nasjonale Kulturhus for noen år siden. Den kommende Arbeiderpartistjernen sa samtidig at det må stilles tydelige krav til den som mottar støtte, og at det er løsningen for å få folk i arbeid, ifølge Trønder-Avisa.
Proppfull av moralsk alibi er de tapre som Bjarne Brøndbo, Birgit Skarstein og Dag Helge Andersen sikre klikkvinnere i media. Litt som arbeidsminister Anniken Hauglie, FrP og Robert -stå-opp-om morran-Eriksson var da han fikk 5000 kroner per virkedag av skattebetalerne i ventelønn for å skrive bok vil om å ta seg sammen og alt det andre han har vært med på. For oss andre, vi som har rusa oss fra gård og grunn eller vært manisk oppstemt og blamert oss fortrev og ravn, kommer alltid korsbæringen.
Arketypen på den skamfulle NAV’eren finner på maleriet av Eva som straks etter syndefallet, blir bortvist fra Edens have sammen med Adam, og dekket øynene med armen for å unngå å møte Herrens blikk. I helsevesenet påtreffes hun ofte med spiseforstyrrelser, muskel og skjelettplager, rusmisbruk og magekatarr, som hun har pådratt seg i et forsøk på å utradere eller usynliggjøre seg selv.
For fire år siden hadde jeg en overdose. Ambulansepersonell og leger på sykehuset ga meg motgift og gjorde en stor jobb for å redde livet mitt. Jeg var virkelig medtatt da jeg våknet. Nedkjørt, som jeg hadde vært i lengre tid, hadde jeg ikke maktet å ivareta min personlige hygiene. Jeg spurte sykepleieren om hjelp til en oppgradering av min hygieniske tilstand. Det nektet hun å hjelpe meg med. «Det blir hjelp til hjelpeløshet å vaske deg», sa sykepleieren arrogant over skulderen. Jeg krøp sammen under blikket hennes.
Men nu er det vår tur. Nu kan alle Brøndboene gå hjem. For dette er et privat lite treff for oss Verdiløse menn. Vi «hvis afmagt veiet i fineste maal sit eget mot andres — den det aldrig blev givet, brutalt at bænde til fordel vægtens naal» som Olaf Bull skrev i diktet, Til de dristige —Nu skal vi transportere noe av den smerten som har ligget på vår klamme panne i søvnløse netter tilbake til vinnerskallene, de som tåler alt og klarer alt.