«Norge gikk til krig med bistands-retorikk»

■ - Norge gikk til krig i Libya med samme begrunnelse som brukes når vi sender lastebiler med mat inn i andre afrikanske land, sier NRK-journalisten Per Christian Magnus. Han har laget dokumentar om Norges rolle i Libya-krigen.

Dokumentaren, som sendes på NRK tirsdag kveld, viser med hvilken «uendelig letthet» norske politikere fattet beslutningen om å bombe Libya.
Den angriper retorikken som lå bak beslutningen, og viser forsøksvis hvordan sannheten ofres i krigens navn. NIK dokumenterer hvordan virkeligheten var langt mer mangfoldig enn den både regjering og opposisjon presenterte for opinionen i de dramatiske dagene før og etter 19. mars 2011, da FNs militære intervensjon i Libya startet.
Den norske beslutningen om å gå til krig ble besluttet i rekordfart, og uten at den utvide utenrikskomiteen ble innkalt til formelt møte. Flere har tidligere har påpekt at det burde vært et minimum, før Regjeringen tok en så viktig beslutning.
Beslutningen om å sende F-16 kampfly skjedde uten et eneste formelt møte.
Onsdag 16. mars 2011 advarte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) i Stortinget mot en militær intervensjon i Libya, og uttrykte på Dagsrevyen at det ville være å ta parti i en borgerkrig.
Men da FNs sikkerhetsråd fattet beslutning om militært engasjement 17. mars, endret verden seg for Gahr Støre. Han snakket plutselig om å «innføre demokrati fra 40.000 fots høyde». Ikke lett, mente statsråden, men det var blant de virkemidler man hadde. Og som Regjeringen ville ty til.
Opposisjonen applauderer
Gahr Støre understreker at opposisjonen støttet unisont opp om beslutningen. Kravet om «å gjøre noe» med det man oppfattet som Muhamar Gadafis trussel om å bombe sitte eget folk, var reist for lengst fra opposisjonens side.
Utenriksministeren understreket i marsdagene 2011 at verden sto samlet om dette. Men hverken Tyskland, India, Russland, Kina eller Brasil støttet resolusjonen. Gadafi ba om våpenhvile da FN-resolusjonen var vedtatt. Muligens taktikk, sier programskaper Magnus i dokumentaren. Men det er likevel et faktum at delegasjonen fra Den afrikanske union, som reiste til Libya for å fredsforhandle, ikke kunne lande pga. bombingen.
Flere kilder, blant annet en høring i den amerikanske kongressen, reiste senere tvil om Gadafi faktisk ville bruke flyvåpenet mot sitt eget folk.
I august 2011 gikk 10.000 libyere i demonstrasjonstog mot Nato-bombingen. Den pågikk helt frem til 20. oktober 2011.

■ -Hadde tid til møte
Venstre-leder Trine Skei Grande og utenrikskomiteens leder Ine Marie Eriksen Søreide (H) er intervjuet i dokumentaren. Begge bekrefter at det var tid til å holde formelt møte med den utvidede utenrikskomité.
Langt fra alle var «på hytta» eller «reist hjem», slik det ble fremstilt. Skei Grande understreker at stortingsrepresentanter uansett selvfølgelig stiller ved en slik innkallelse.
Hun bekrefter også at Støre «snudde på en femøring» i synet på militær intervensjon i løpet av uken før bombingen startet.

■ Bomber for likestilling
Men noen massiv kritikk kommer ikke fra opposisjonen. De sto da også last og brast med Regjeringen.
I dokumentaren anskueliggjør blant andre KrFs 1. nestleder Dagrun Eriksen hvordan «bistandsretorikken» ble brukt da Norge gkk til krig.
Fra Stortingets talerstol snakker KrFs nestleder om å «skifte ut vilkårlig maktmisbruk med menneskerettigheter,  skifte ut kvinneundertrykking med likeverd og likestilling, skifte ut fordommer mot utdanning, skifte ut korrupsjon med menneskerettigheter».
Per Christan Magnus synes dette er en oppsiktsvekkende beskrivelse av en militær aksjon der det ble sluppet 7642 nato-bomber, 588 av dem norske. Det utgjorde et vesentlig bidrag til tapstallene for en borgerkrig som kanskje krevde 30.000 menneskeliv.
Tapstallet er et anslag, ennå finnes ikke offisielle tall.
Pilotenes store ansvar
- Det forbauser meg at det ikke ble diskutert noe mer, sier oberst Bård Solheim i dokumentaren «De gode bombene».
Han ledet den norske operasjonen fra basen på Kreta.
Også en ikke-navngitt jagerflypilot, den første som slapp norske bomber over Libya, står frem i programmet.
Hverken Solheim eller piloten kritiserer de politiske beslutningene. Men de bidrar til hovedbudskapet i dokumentaren ved en usminket beskrivelse av oppdraget de utførte. De forteller hvor alvorlig aksjonen var og hvilken slagkraft de norske bombene hadde.
En rapport fra Forsvarets høyskole har vist at detaljert beskrivelse av bombemål bare forelå ved 25 prosent av bombetoktene. Ved 75 prosent av toktene var oppdraget å finne egnede mål, innenfor et angitt område, etter visse retningslinjer.
- Dette legger et veldig stort ansvar på de norske pilotene, sier Magnus.
Jagerflypiloten bekrefter, på direkte spørsmål fra Magnus, at konsekvensen av aksjonen var at de bombet Gadafi fra makten. Norske politikere har avvist at det var det de holdt på med.

■ Mediekritikk
- Hva vil du med denne dokumentaren?
- Jeg vil først og fremst vise med hvilken «uendelig letthet» den politiske beslutningen om å gå til krig ble fattet, sier Magnus.
Han har laget dokumentaren i samarbeid med forsker og historieprofessor Terje Tvedt, tidligere prisbelønnet for sine dokumentarer.
I Tvedts og Magnus' dokumentar har også slagside mot de store bistandsorganisasjonene, kirken og norske medier, som nesten uten unntak slukte den offisielle retorikken rått.