Det sies at folk flest (17 %) drar på hytta for å nyte stillheten. Jeg foretrekker stillheten om natta. I hvert fall etter kl. 23.00. Da får jeg nok arbeidsro slik at jeg kan konsentrere meg bedre. For å avveksle litt og for å trekke litt frisk luft går jeg ut på verandaen og nyter stillheten ute.

Det hender at det er klart vær og fullmåne. Tankene og følelsene løper løpsk. Hver gang jeg ser en fullmåne, minnes jeg min farmor som pleide å be mot månen idet den viste seg på himmelen. Som barn hadde jeg ikke vitenskapelige kunnskaper om månen, men følte noe mystisk ved den. Nå vet jeg hvorfor hun gjorde det.

Hun anså seg for å være muslim, men jeg har aldri sett henne eller bestefar gå i moskeen. Heller praktiserte de ikke noen av de fem søylene i islam. De tilhørte riktignok en gruppe som blir kalt for «alevitter», dvs. et livssyn som er basert på fellesskap med stort sett felleseie; et urkommunistisk lite lokalt samfunn med meget mangfoldig kultur. Å be mot månen viser seg å være en del av den sjamanistiske tradisjonen.

Alevitter har gjennom historien vært i opposisjon mot herskende utbytterklasser. Helt fra tidlig middelalder er det blitt omdiskutert om dette livssynet kan betraktes for å være en del av islam. Det mektige Osmanske riket har ved flere anledninger utøvd utrydningsaksjoner. De har derfor vært på flukt og utøvd sitt livssyn i det skjulte i århundrer. De har av den grunn isolert seg fra omverdenen mer eller mindre.

Den dag i dag praktiseres tradisjonen om at de som ikke klarer å livnære seg med arbeidsinntekt av forskjellige grunner, får dekket sine primære behov som mat, klær og lignende av landsbybeboere, som allerede har meget begrensede ressurser fra før av. Landsbybeboere består i dag av eldre, enslige og de med svakere helse. Unge, friske krefter har flyttet ut til større byer eller til utlandet.

Til tross for de begrensede ressursene, sørger de for å opprettholde minst tre gjestehus på dugnad i en landsby med 70 husstander. Sist jeg var der, i sommer, var det ene i ferd med å bli totalt renovert. Noen vil kanskje tro at gjesten betaler for seg. Nei, da… Gjesten får ikke bare tak over hodet, men også mat helt gratis. Jeg vet ikke hvem som opprinnelig uttrykte det, men min erfaring så langt bekrefter at de som har minst, yter mest når det gjelder solidaritet. Et begrep som dessverre er i ferd med å forsvinne fra vestlig litteratur.

«Aksjonen for barnebyer» som gikk på TV2 sist søndag inspirerte meg til å skrive noe om dette tema. Målsettingen var ti tusen nye «faddere». Jeg fikk med meg at man bare nådde 6500. Vel… Det er ikke først og fremst dette skuffende resultat jeg skal kommentere, men hensikten og ikke minst virkningen av lignende aksjoner.

Det går nesten ikke en dag uten et eller annet TV-program daglig som handler om hvor ille de fattige i den tredje verden har det, og en eller annen «barmhjertelig samaritan» fra Vesten som prøver å løse et eller annet problem.

For det første er det demagogi for arbeidsfolk i Vesten, der budskapet er å vise til at det fungerende imperialistiske samfunnet er noe å ta vare på. Dette kalles «demokrati» og «deltakelse». For det andre fungerer dette som skremselspropaganda, der arbeidsfolk tilskrives et eierforhold til det fungerende råtnende systemet. For det tredje brukes dette som en slags «sovepute» for de undertrykte folk om hvor hjelpsomme og gode de vestlige samfunn er. Videre brukes dette som et pressmiddel overfor antiimperialistiske krefter. Ikke minst må det nevnes at dette framstilles som «hjelp til selvhjelp».

Folk som bidrar med noen hundrelapper, vil trolig sove godt noen netter, ettersom de utvilsomt vil få god samvittighet. Også de som støtter forslaget om fortsatt bistandshjelp, vil føle det samme. Styresmaktene kan med glede ha god samvittighet de også. For slike aksjoner bidrar til å svekke den nødvendige samlede enheten om å avskaffe den faktiske årsaken til alle disse elendige bildene vi får på TV-skjermene våre daglig.

zg