Den 14. oktober kan Aftenposten melde dette: ”Tvang jenteskole til å stenge i Afghanistan.” Ei gruppe væpna menn trua en skole for 1300 jenter i utkanten av Kabul til å stenge. Samtidig blir det meldt at det er satt fyr på to jenteskoler i de nordlige provinsene, og tre skoler i sørøst. Regjeringa skylder på ”folk som sympatiserer med Taliban”, men det er ganske merkelig at så lite blir gjort for å stoppe disse aksjonene under USAs visekonge Karzai. Noen personer er arrestert, heter det, men overgrepene har stort sett fortsatt ufortrødent.

Meldingene likner svært på de få meldingene vi fikk fra dette landet etter den såkalte Saur-revolusjonen i 1978. Det var ingen arbeiderrevolusjon som skjedde den gangen. CIAs hemmelige papirer som har blitt frigitt i ettertid, kalte den ”en parallell til den franske revolusjon mot det feudale kongedømmet i 1789”. Store deler av hæren og alle de moderne, bybaserte sektorene av afghansk samfunnsliv tok del i omveltningene. Noen få fabrikker fantes, så et ”bittelite vi” av ”gutta på gølvet” deltok sikkert. Men det var påfallende mange leger, tannleger, lærere og jurister i flokken. Og kvinner. De afghanske kvinnene hadde fått smaken på de nye tidene i Sør-Asia. Kvinnene storma fram i utdanningssektorene. Land som India og Sri Lanka hadde forlengst hatt kvinnelige statsministre - Indira Gandhi og Sirimavo Bandaranaike.

Landet skulle styres etter moderne prinsipper; mullahenes og stammekrigernes overtak skulle svekkes. Men for at dette skulle fungere, måtte landet stampe noen politiske ledere med et moderne menneskesyn opp av jorda.

Det var ikke enkelt. Men på grunn av kongens balansegang mellom øst og vest var en god del afghanere utdanna i Sovjetunionen - til og med en del av offiserene i hæren. Ettersom det ikke fantes andre moderne partier enn kommunistene, blei forfatteren Nur Mohammad Taraki innsatt som president. Kanskje fordi han ikke var noen særlig sterk person, slik at bakmennene i hæren kunne ha en viss kontroll. Situasjonen var til Sovjets fordel, så Kreml hadde ikke noen interesse av å blande seg inn i dette.

Blant Tarakis statsråder fantes det ei kvinne som nøt stor respekt i Asia: Anahita Rahtebzad. Hun blei ganske naturlig landets undervisningsminister. Og nå kom den virkelige revolusjonen: Tvungen alminnelig skolegang også for jenter.

Det var da det begynte. Det var i de snilleste tilfellene at skolene bare blei stengt eller brent. Det skjedde også at lærerinnene og barna blei drept.

USA likte naturligvis Saur-revolusjonen dårlig, og trass i CIAs relativt realistiske oppfatning av den, var det noen amerikanske maktpersoner som så muligheten for å påføre Sovjetunionen et Vietnam, som takk for sist for amerikanernes ydmykende nederlag tre år tidligere. Vi kan nevne navn som Kissinger og Brzezinski i den sammenhengen.

Altså fikk de motige nedkjemperne av afghanske pikeskoler sine millioner av dollars, sine geværer og sitt artilleri. Og de afghanske kommunistene stridde innbyrdes og rota alt til. Det endte med at den forsiktige poeten Taraki blei myrda, og Sovjetunionen blei oppfordra om å gripe inn av en av fraksjonene i partiet. Hvilket naturligvis ikke var så klokt.

Nå kunne den kalde krigens fulle styrke settes inn for å ”kaste ut de sovjetiske okkupantene”. Dollar i milliardtall kom inn i bildet, fra USA og Saudi-Arabia. Første offer i den striden var ikke russiske tanks, men - du har kanskje gjetta det: Jenteskolene. Og sannheten, som i alle kriger.

AKP kasta seg inn i striden mot ”sosialimperialistene”, og i tillegg til dollar kom det norske kroner fra blant andre Kvinnefronten. De samla inn til geværer for de motige stammekrigerne som sloss mot jenteskolene. Noe Kvinnefronten aldri, såvidt vi har registrert, har tatt sjølkritikk på.

Nå er vi altså tilbake ved utgangspunktet: Jenteskolene i Afghanistan brenner igjen.

Klassekampen har tatt fatt i Marit Nybakk og en del andre kvinner på Tinget som forsvarer Afghanistan-krigen fordi ” man blei kvitt Taliban”. KK har evig rett i at USAs massemord av sivile ikke kan rettferdiggjøres med dette. Men for tretten år sia fikk Afghanistan ei progressiv, uavhengig regjering under Najibullah. Likevel fortsatte KK, RV og AKP å støtte USA og fundamentalistene da Sovjet trakk seg ut. Det var mange venstreorienterte mennesker i Vesten, langt ut over kommunistpartienes krets, som var av en annen oppfatning.

Najibullah kunne klart å reformere landet dersom han ikke hadde møtt fundamentalister med massiv vestlig støtte i form av penger og våpen. Det var opprørende at norske venstrister i AKP/RV/SV/KK i stedet valgte å støtte de som brenner jenteskoler.

Og ironisk nok: Fortsatt brenner jenteskolene i år 2002. Men Aftenposten, som et av de ansvarlige media i den sammenhengen, viser ingen tegn til sjølkritikk. Hva med A, SV, H, FRP, KRF, AKP, V, SP, RV og FRP?

Dagens norske og afghanske jenter venter på svar.

TVI