Sunday Heralds avsløringer av den hemmelige Bush-planen fra tidlig år 2001 kommer svært ubeleilig på USA i dagens situasjon. Vi kommenterte planen i vår forrige spalte; dessuten har Jan Hårstad tatt opp en del andre sider ved planen.

Dette dokumentet var ganske sikkert kjent da den tyske justisministeren Herta Däubler-Gmelin foretok den omstridde, men logisk korrekte jamføringa av Bush og Hitler: ”Bush vil ha krig med Irak for å unngå nedgangstider på heimebane. Hitler gjorde også det.”

Som kommentar siterer Indymedia Stephen Gowans, canadisk skribent og politisk aktivist: ”Som vi vil minnes, invaderte ikke nazistene andre land uten å hevde at de hadde høgverdige grunner for det. Deres nakne aggresjon blei kamuflert bak sjølforsvar, humanitarisme og behovet for å komme en aggresjon i forkjøpet.” Enhver som leser forspillet til Hitlers innmarsj i Polen i sept.1939, kan forsikre seg om likhetene med dagens amerikanske krigsretorikk.

Bush-administrasjonens hemmelige plan om verdensherredømme (PNAC-dokumentet) får om mulig enda sterkere skyts mot seg. Journalister fra Moscow Times via Indymedia til David Sanger i New York Times (han er til og med jøde!) kaller dokumentet ”et nytt Mein Kampf”. Sanger trekker også parallellen til et 33-siders åpent dokument ”Nasjonal sikkerhetsstrategi for USA”, som blei offentliggjort 20. sept. De mest avskyvekkende punktene i PNACdokumentet er naturligvis utelatt i denne åpne versjonen. Men noen av de mest ”Übermensch-prega” målsettingene er gjentatt med stor sjølsikkerhet: ”Våre styrker vil være sterke nok til å skremme potensielle motstandere fra å bygge opp en militær styrke som kan måle seg med eller overgå USAs.” Sangers replikk er at ”når Russland ikke lenger kan nærme seg mot USAs militære utgifter, er denne doktrinen først og fremst innsikta mot Kina. En president med sin forstand i behold kan ikke meine at Iran, Nord-Korea og Irak kan oppnå tilnærmelsesvis en slik styrke.”

Men det er en viktig sammenheng mellom Bush-familien og nazismen, som verken amerikanske eller europeiske media tør nevne. Det gjelder deres tilknytning til det tyske, sterkt nazi-infiserte Thyssen-konsernet. Den kompromitterte personen i denne sammenhengen var den nåværende presidentens bestefar, Prescott Bush. Sammen med Harriman-familien og svigerfare George Herbert Walker var han involvert i tysk storindustri og bankvirksomhet fra tjueåra. Etter hvert som Thyssen og hans allierte Flick blei Hitlers viktigste sponsorer i tysk næringsliv, kunne også de amerikanske kapitalistene nyte godt av de profittene som opprustinga gav, på bekostning av stort sett velvillige tyske skattebetalere.

Det er ikke suspekte venstrister som har dratt fram disse fakta, men John Loftus, tidligere juridisk rådgiver for Pentagon og innehaver av NATOs høgeste sikkerhetsklarering ”Cosmic”. Nå er han leder av Holocaust-senteret i Florida og er dessuten publisist med egen nettside www.john-loftus.com. Sjøl om han av mange grunner må kalles sionist, er hans avsløringer om Bush-familien verd å lytte til.

Loftus forteller om en seanse den 19. april 2001, da Bush var til stede på ei minnehøgtid for Holocaust. ”Han så litt brydd ut da han leste sin tale om at vi alle er bundet av vår samvittighet til å minnes det som skjedde med jødene under 2. verdenskrig”, skriver Loftus. Sin faktasamling bygger han delvis på egne undersøkinger og delvis på den kjente Times-reporteren Charles Higham, som i 1983 gav ut den skjellsettende og modige boka ”Trading With The Enemy” (”Handel med fienden”). Higham klargjør at ” i følge hollandsk etteretning var en stor del av slavearbeidet i Polen i åra 1939- 42 styrt av Prescott Bush. Det hjalp at det ikke bare var jøder som blei utnytta, men også polakker, sigøynere og kommunister”. Antikommunisme og antisemittisme var siamesiske tvillinger i ideologisk sammenheng, både på den tyske og den amerikanske høgrefløya. Og beundringa for Hitler og hans kompromisslause antikommunisme var sterk i USA, også etter at England og Frankrike kom i krig med Tyskland. Framstående næringslivsfolk som Henry Ford og Walt Disney var blant de impliserte. Mye av den ammunisjonen som drepte allierte soldater de to første åra, var produsert med amerikansk kapital, og gav profitt til amerikanske kapitalister, ikke minst til Prescott Bush. ”Faktum er at president Bush sjøl er arving til denne formuen, som hans far George Herbert Walker Bush satte inn i diverse selskaper i 1980”, skriver Loftus. Det var først etter angrepet på Pearl Harbour seint i 1941 at president Roosevelt fikk fullmakt fra Kongressen til å gripe inn mot Bush-familiens støtte til fienden.

Så til dagens aktualitet: PNAC-planen om amerikansk verdensherredømme. Neste gang kommer vi tilbake til det sjokkerende scenariet med omfattende manipulering av mennesker som denne planen er gjennomsyra av. Det nye viktige begrepet er ”Non-Lethal Weapons” - ”ikke-dødelige våpen”. Følg med!

TVI