Vi har tatt ut en artikkel fra ei venstreorientert nettside, som både ber oss minnes ofrene fra USA den 11. sept. 2001, og dessuten alle de sivile som har mista livet i de amerikanske hevnaksjonene i løpet av dette året, såvel i Afghanistan som Irak. Med andre ord gav dette nettstedet ei balansert og nyansert framstilling av voldsanvendelsen mot uskyldige mennesker det siste året, etter vanlige journalistiske, logiske og etiske normer, slik disse blir utlagt i festtalene.

I konkrete tall kan de uskyldige døde siste år telles slik: Terror-ofrene i World Trade Center og Pentagon utgjør omlag 2800. På motsatt side av velstandskløfta, i Afghanistan, blei mellom 5000 og 7000 sivile drept av amerikansk bombing. Vi bør kalle det bombing, ikke ”feilbombing”, for i så fall må de straks gi heile flyvåpenet sparken. USA hadde naturligvis innkalkulert sivile tap i sine krigshandlinger, akkurat som Al Qaeda gjorde dette når de bomba World Trade Center.

I tillegg står også USA ansvarlig for fleire tusen liv ved at USAs allierte drepte krigsfanger i strid med Geneve-konvensjonen. I ørkenen Dasht-i-Leili finnes USAs og Nordalliansens ”dødsmarker”. Der ligger hodeskaller og knokler strødd etter en veritabel fangemassakre, i påsyn av amerikanske observatører, og i fullt samsvar med den amerikanske krigsministeren Donald Rumsfields ordre, når han den 20. november i fjor sa dette: ”Vi ønsker ikke fanger fra al Qaeda. ” Ingen internasjonal instans har noen gang påvist en tilsvarende ordre fra Milosevic. Likevel sitter han på benken i Haag, mens USAs krigsminister krever internasjonale garantier for at han aldri vil måtte stå til rette for sine drapsordrer.

Hvor mange al Qaeda- og Talibanfanger som er drept i strid med folkeretten, med stilltiende amerikansk godkjenning, er vanskelig å vite. Men det lyder usannsynlig at tallet skulle være under 3000. Altså vil antall mord i Afghanistan tendere mot det firedobbelte av WTC og Pentagon. I tillegg til ofrene i Afghanistan har britisk og amerikansk bombing og boikott krevd svært mange menneskeliv i Irak Dersom vi dividerer en million dødsoffer på 12 år, kommer vi til 83 000. La oss forsiktigvis runde av nedover til f.eks. 60 000 siste år. Det spiller ingen rolle; dimensjonene er likevel så mye større.

Derfor kunne det være interessant å undersøke om det er noen på verdensbasis som bryr seg om disse minimum 70 000 ofrene for USAs globale terror. Vi kunne sikkert finne en del dersom vi kunne klikke oss inn på muslimske nettsider og forstå det som står der. Men for oss er det viktigst hva som foregår i den rike, vestlige, engelsk-dominerte del av den globale offentligheten. Så vi slo denne setningen inn på søkemotoren: ”Remembering those who died last year”.

Vi hadde ikke venta oss så mye. Likevel var resultatet et kraftig sjokk. For blant omlag 900 tilslag gjaldt tredjeparten de amerikanske offrene for 11. sept. 2001. Resten fordelte seg på 1. og 2. verdenskrig, Vietnamkrigen, Holocaust, popstjerner med Elvis i spissen, og enkeltpersoner ellers med Diana og Mor Teresa i første rekke. For ikke å snakke om fleire tilslag på minnegudstjenester og -møter for amerikanske kjæledyr. Dessuten annonser av typen: ”Victims Remembered Inc.” - et firma som har spesialisert seg på å arrangere messer til minne om de døde, der ”each person grieves in his/her way” - ”hver person sørger på sin måte”. Og legger naturligvis kollekt ved inngangen ”for å dekke firmaets omkostninger”.

Blant de 900 tilslagene var det ett som gjaldt Hiroshima, ett som gjaldt Nagasaki, og ett gjaldt ofrene for den USA-innsatte terroristen Pinochet i Chile. Noen få gjaldt ofrene for AIDS. Hva med de 70 000 i Irak og Afghanistan?

Jo, vi fant ett eneste minnemøte som gjaldt dem – riktignok bare Afghanistan, men likevel. Det foregikk i St. Johns Church ved universitetet i Edinburg, Skottland. Denne kirka, som ”varetar den økumeniske dimensjon”, sto også bak et foredrag om Islam av Dr. Altaf Syed den 8. sept. På den 11. var kirka åpen heile dagen. Der blei det tent lys både for ofrene fra USA og Afghanistan, og folk blei invitert til ei ”bønnevandring” i kirka fra kl. 16 til 21. Der skulle folk ”gå for håpet og be for freden”.

Altså: ett tilslag av 900 oppfyller de logiske og etiske normer som Vesten bekjenner seg til på festdager. Dette ene kom i ei kirke. Ikke en eneste humanetisk aktør, ikke en eneste fredsorganisasjon. Det bekrefter Jan Kjærstads innrømmelse av at dersom terroristene hadde slått til mot en skyskraper i Kuala Lumpur med samme antall døde, ville han personlig nærmest gitt blaffen. Det tør en av våre store nålevende forfattere innrømme åpent og ærlig. Han skal ha ros for sin ærlighet, men forakt for resten. Mens vi foretrekker to andre som står i Ibsens, Kiellands, Vinjes og Garborgs tradisjon: Gert Nygårdshaug og Kjartan Fløgstad. Sistnevnte minna oss om at USA har bomba 23 land etter 2. verdenskrig.

Hvor mange var det som døde i det bomberegnet? Og hvem er det som minnes dem?

TVI