Det foregår for tida en heftig debatt om norsk narkotikapolitikk. Dagbladet har lagt seg på liberaliseringslinja, mens den restriktive politikken blir forsvart av kristelige, verdikonservative og ytterste venstre. Det er ikke en så sær koalisjon som det ser ut til ved første øyekast. Poenget er at de verdikonservative først og fremst er konservative, ikke liberalistiske. Mens anarkister og liberalister vil ha bort all kontroll, uansett pris. Dermed blir de, som Lenin sa det, ”nyttige idioter” for mange godt skjulte kapitalkrefter.

Vi har lest i New Internationalist at det kjente sigarettkonsernet Rothmans, ett av apartheid-regimets støttespillere i Sør-Afrika, allerede omkring 1980 klargjorde merkenavn og reklamekampanjer for hasj-sigaretter, i tilfelle noen land ville legalisere hasj og marijuana. Dette blir rekna som ”et konsept i milliardklassen”. Ikke så rart, kanskje, om de samme kapitalkreftene satser penger på media og organisasjoner som vil legalisere hasj?

Det finnes matvaregiganter som kan tenke seg å stille en del av sin oppkjøpte jord disponibel for en eventuell ny økonomisk super-business. Og de har stor makt i media. For eksempel eier Orkla det meste av Dagbladet. Men de vil jo legge ned norsk jordbruk, så derfor er det nok ikke aktuelt å dyrke hamp i Norge. Klimamessig går det bra.

Vi kan registrere storkapitalens skygge bak et vidt spektrum av psykofarmaka. Indymedia har 9. juni i år en artikkel om en film som Hollywood har produsert om den periodevis sinnslidende Nobelpris-vinneren John Nash. Han er nå ganske restituert, og den Oscar-belønte filmen om hans liv framstiller det slik at han har blitt frisk på grunn av moderne psykofarmaka. Dette fordi den medisinske industrien har sponsa filmmakerne.

I virkeligheten slutta John Nash med psykofarmaka allerede i 1970. Etter dette har han langsomt klart å vende tilbake til et normalt liv. Filmen lyger altså. Og det sies at når så mange psykiatriske spesialister finner seg i forfalskinga av Nashs liv, er det fordi de frykter at en god del sinslidende pasienter vil slutte med sine heilt nødvendige medikamenter dersom sanninga kom for en dag. Overfor publikum fungerer filmen som rein reklame for medisin-industrien, sier David Oakes, en talsmann for de som avviser legalisering av stoff.

Amerikansk narkotika-politikk kan virke usammenhengende og ulogisk. Men dersom vi ser på den som ledd i en internasjonal maktstrategi, blir det fleste handlingene logiske ut fra en kapitalistisk grunnholdning: Først motstand så lenge det er mulig; men den dagen ett eller fleire kapitalistiske land snur og går over til en liberal narko-politikk, skal omsetning og regulering av narkotika skje gjennom USA-baserte korporasjoner. Den dagen du kan kjøpe heroin på resept på apoteket, vil USA og Sveits kappes om å tilby oss det. Og USA vil vinne fordi de kontrollerer de jordarealene som er gunstigst for primærproduksjonen.

Hittil har altså USA foregitt å være svært så restriktive mot narkotika. Men i framtida vil ting endre seg. Vi veit at befolkningsauken, kombinert med rasjonalisering - dvs. at mennesker erstattes av energislaver - vil føre til at svært mange mennesker blir byborgere uten jord og uten arbeid. De vil utgjøre et farlig maktpotensial i kraft av kjøttvekta, og lediggang kan føre til misnøye og uro som truer kapitalismens stabilitet. Da er det ikke dumt å ha en god del av disse menneskene plassert i et avhengighetsforhold av metadon og liknende preparater, som den korporativt styrte staten har kontroll over. Dermed kan anarkistenes støtte til narko-liberalisering føre til tidenes baksmell.

Trass i USAs tilsynelatende motstand, flommer landet av stoffer. Profitørene sitter til dels i altfor høge posisjoner til å bli tatt. I stedet blir innsatsen gjort utenlands, og helst i områder der det finnes revolusjonære bevegelser: Latin-Amerika og Sør-Asia. Den såkalte ”kokain-krigen” i Colombia er delvis en dekkoperasjon for å bekjempe den marxistiske FARC-geriljaen. Når store områder sprøytes fra fly for å utrydde coca-buskene, drepes også mat-avlingene i området, og folk blir sjuke av giftdusjen. I juli var representanter for 13 etniske minoriteter - fjell- og skogsindianere - samla i byen Putumayo forå protestere mot giftsprøytinga, som i realiteten er en fordekt massakre mot indianerne. Dette bekymrer verken den colombianske eller den amerikanske regjeringa, som veit at geriljaen har tilhold i og blir rekruttert fra minoritetene. Indianerne har gjort en avtale med regjeringa om å trappe ned coca-dyrkinga, men regjeringa og USA ser ikke ut til å ville holde sin del av avtalen. De fortsetter å sprøyte. Dermed kan den berykta kjemi-giganten Monsanto fortsatt få gullkontrakter på glyfosat, som dreper urbefolkninger og destruerer naturen. Vi hører ikke mye fra natur- og dyrevernerne i den sakas anledning!

USAs narkotikapolitikk følger derfor Peer Gynts strategi, når han i fjerde akt transporterer både gudebilder og misjonærer til Kina - med god fortjeneste. Og Dagbladet med sine disipler sier som Trumpeterstråle: ”Jeg får vel følge med på ferden, men protesterer for all verden.”

TVI