I forrige århundre var Hollywood målet for manges dagdrømmer; spesielt gjaldt det unge mennesker.Ukebladene hadde overdådige reportasjer om denne byens (og verdens) mest fasjonable boligstrøk Beverly Hills. Der bodde filmstjernene som alle unge mennesker gjerne ville likne; alle var vakre og velkledde; der rulla millionene inn og ut med rekordfart. Vi lærte oss et nytt ord: Glamour.

Men alle paradis har sine slanger. Det var de såkalte vampene. Det var vakre, men onde kvinner som la ut sine garn etter de godtruende mennene, og fikk dem til å svikte de stakkars hustruene. Det førte til svik og skilsmisser i paradiset, og til følelsesutbrudd og tårer hos generasjoner av tenåringsjenter. Men også til hemmelig beundring av vampene fra både gutter og jenter. Noe pengemennene bak filmene visste å utnytte.

I trettiåra var fortjenestemarginene i normal industriproduksjon minimale på grunn av krakket. Bare Hollywood tjente penger. Når det var uår ellers i det amerikanske samfunnet, søkte de grådigste kapitalistene til drømmefabrikkene. Der var det fortsatt penger å hole når resten av samfunnet gikk i stå.

Noen av disse pengefolka hørte vi en del om. De var oppkomlingsbaroner som strødde om seg med dollar og hadde gullforgylte oppheng for dasspapiret. Pengene hadde de tjent på vår naivitet og vår måpende beundring.

Nå blir også Beverly Hills og Hollywood invadert, melder AP. Denne gangen er det hærskarer av rotter som inntar de fasjonable lokalitetene. De minner om de økonomiske bakmennene på den måten at vi sjelden ser dem eksponert. Dersom du ser ei rotte hver dag, har du 50 i huset, sier en gammel tommelfingerregel.

Rotte-invasjonen likner også på investor-invasjonen i trettiåra fordi den er framtvunget av ei krise. Frank Hall, sjefen for skadedyrbekjempelse i Los Angeles fylke, sier det slik: ”Tørken skaper krise for rotte-populasjonene i vårt område. I Beverly Hills er det fortsatt rikelige tilførsler av vatn. Det gjør at Hollywood er rett plass å befinne seg på dersom du er ei rotte”.

Heile våren og sommeren 2002 har tørken herja Nord-Amerika. I april blir det meldt om støvstormer i Canada. Seinere kom de store og uhåndterlige skogbrannene i USA. Colorado River har etter de siste anslag bare 6% av normal vassføring. De amerikanske kvegstatene får baksmell ved at buskap tørster i hel ute på prærien. Riktignok forsøker bøndene panisk å selge unna dyr; men tilbudet er stort, og dermed synker prisene. Nye grupper av amerikanske bønder blir på den måten ruinert og må selge farmen. De eneste som har ledige penger og som kan investere på sikt, er de multinasjonale matvaregigantene. Tørken forsterker altså avviklinga av privateide farmer i USA og Canada.

Ei viktig årsak til bøndenes vanskeligheter er at bøndene med dagens matvarepriser ikke kan konkurrere med sol- og whiskybeltets rikinger når det gjelder kjøp av vatn. For naturligvis er vatnet privatisert i USA, og den som kan betale, får slokke tørsten; de andre kan ha det så godt – eller så vondt.

Dermed dør buskapen i tusenvis på beitene. De kan ikke flytte. Men rottene kan det. Derfor drar de til de områdene der folk er rike nok til å kjøpe vatn til hagene og swimming-poolene. Der kan de drikke, ete frukt, snegler og mat-avfall, og ha det riktig på g. Inntil husfolket bestiller tjenester hos det som er dagens største vekstbransje i området: rottefangerne.

Vi minnes anekdoten fra den tyske byen Hameln, og kan ikke unngå å se parallellene til Hollywoods drømmefabrikker. Nå blir drømmene til små mareritt i Beverly Hills.

La ossse på årsakene til tørken. Det forekom liknende tilstander i dette området i trettiåra (”Dust Bowl”), og den var delvis menneskeskapt gjennom avskoging og altfor intens dyrking - noe liknende som Sovjetunionen opplevde i Kazakstan etter 1960. Men nå ser tørkeperiodene ut til å bli ganske årvisse, og meteorologene sier at det er en virkning av drivhuseffekten. Befolkningsauken, spesielt av rike mennesker med trang til sol og slaraffenliv, er en stor belastning på de sørvestlige statene. Og de stadig tilbakevendende El Nino-fenomenene bidrar sterkt til endringene. Det ser ut til at noen av verdens største kornkamre og biff-depoter blir tømt langsomt.

Hva gjør amerikanerne med det? Med verdens billigste bensin på tanken kan de fortsatt starte bilen og flytte vekk i en sky av CO2 til en ny solkyst. Og de kan frakte kornet og biffen fra u-land. Akkurat som eliten i California og Arizona kan kjøpe vatnet foran nesa på bøndene og deres bølinger.

U-landas fattige kan ikke invaderede rikes paradis. De blir stengt ute av elektriske gjerder og politi med skarpe skudd. Det er bare rottene som kan gjøre verdens realiteter synlige for rikingene. Rottene er like plagsomme som kritiske journalister i de alternative media. Nei, takke seg til vamper og oppkomlingsbaroner. Derfor: Sett i gang en utrryddingskampanje. Det som øyet ikke ser, har ikke samvittigheta vondt av!

TVI