Har du noen gang hørt navnet Warren Anderson? Ikke det, nei. Da veit du heller ikke at det er han som er skyldig i den verste menneskelige enkeltkatastrofen vi kjenner til i fredstid, der en bestemt person bærer hovedansvaret. Det er ikke Osama bin Laden.

Terrorhandlingene i New York og Washington, som vi må anta var bin Ladens verk, kosta omkring 3000 liv i følge de siste offisielle tall. Warren Anderson, en typisk amerikansk forretningsmann, vil bli stilt til ansvar for mellom 16 000 og 30 000 liv den dagen politiet finner mannen. Men han er som sunket i jorda, heiter det. Det trur neppe noen på. Anderson gjømmer seg i USA, på samme måten som Osama bin Laden i Afghanistan. Han skjuler seg neppe i fjellhuler. Han har penger nok til å leve et luksuriøst liv i sin katt-og-mus-leik med et politiet, som både er halvhjerta i sin ettersøking, og overbelasta med den rike verdens høgeste kriminalitet.

Men ingen har hørt om krigsplaner mot USA av den grunn. Og India, som kan bruke Bushs argumentasjon for å starte en slik krig, ville i så fall opplevd å få sin hær redusert til en våt flekk i møtet med verdenshistorias sterkeste voldsmakt. Den skyldige i verdens største massakre på sivile kan derfor være ganske trygg. Ingen indere vil bombe Manhattan for hans skyld; ingen vil invadere landets flyplasser og drepe amerikanske sivile under merkelappen ”collateral damage” – eller hva det nå kan heite på hindi. Ettersom vestlige mennesker flest har akseptert amerikanske drap på 5000 uskyldige afghanere for å få tak i bin Laden, skulle India ha rett til å drepe bortimot 50 000 amerikanere for å få kloa i Warren Anderson.

Det skjer bare aldri. Han slipper unna.
Men hvem er så denne Warren Anderson som vi omtaler med slik sarkasme?

Han var styreformann for det multinasjonale kjemi-konsernet Union Carbide i første delen av 1980-åra, og sto bak utbygginga av en enorm kjemisk fabrikk midt i storbyen Bhopal i India. Den skulle utkonkurrere liknende bedrifter i vestlige land, både fordi arbeidskrafta var billig, og ikke minst fordi sikkerhetskrava var nesten fraværende. Den indiske regjeringa hadde arbeidsplassene kjær, og de var villige til å gamble på Andersons opplegg. Hvordan det gikk, har sikkert de fleste av oss glømt i dag. Derfor er en kort repetisjon nødvendig: Den 3. desember 1984 begynte det å lekke ekstremt giftig gass fra selskapets fabrikk i Bhopal. Antall dødsofre gikk på kort tid opp i mellom 16 000 og 30 000, mens 150 000 fortsatt lider under alvorlige ettervirkninger - for noen av dem har det betydd en vesentlig innkorting av livslengda.

Gassene var av fleire slag, men de viktigste komponentene var det velkjente stoffet isocyanat - et ekstremt giftig blåsyre-derivat - og en gass som blei kalt Sevin, som utenforstående ikke kjenner sammensetningen av. Bedriften får lov til å skjule formlene, trass i at mange mennesker er drept og fleire er kroniske sjuke på grunn av disse stoffene. Argumentet er at ”offentliggjøring kan hjelpe terrorister til å lage dødelige våpen”. Men de fleste mistenker at hemmeligholdet har med patent-rettigheter og økonomiske fordeler å gjøre.

Union Carbide ville tjene penger på Indias billige arbeidskraft og nesten fraværende arbeidsmiljø-lover. Men prosjektet var på forhånd ansett som ekstremt risikofylt. ”Det er som å fingre med ei atombombe midt i en millionby”, sa en av ekspertene i følge den franske forfatteren Dominique Lapierre, som har skrevet en brannfakkel av ei bok om ugjerningene i Bhopal. Ledelsen med styreformannen i spissen visste dette. Derfor hadde ikke amerikanske myndigheter noe alternativ til å utstede arrestordre på hjernen bak denne fabrikken: Styreformann Warren Anderson. Som vi har hørt, uten resultat.

UC har riktignok betalt 470 mill $ i erstatning. Indiske menneskeliv er billige: Da det indiske nasjonalproduktet er 1.7% av det amerikanske pr person, kan man regne ut fra amerikanske domsslutninger i erstatningssaker og finne ut at et indisk liv er verd 8000$, omkring 60 000 nkr. Derfor den latterlig låge summen på 470 mill $.

Hvem fikk pengene? Indiske myndigheter. Som naturligvis aldri lot ofrene få dem, men brukte dem til andre formål. Lapierre, som bruker en stor del av sine forfatterhonorarer til beste for de fattige i India, forteller dette: ”Atten år etter massakren lider fortsatt 150 000 mennesker under ettervirkningene, og dersom UC var blitt dømt til å oppgi formlene, og man var villig til å betale for det, kunne man kanskje ha klart å utvikle effektive motstoffer innen rimelig tid, og kurere de verste lidelsene.”

Akkurat som al Qaida var Union Carbide et verdensomspennende nettverk. Førstnevnte ville ofre menneskeliv for å ydmyke USA.De fikk USA, og dermed oss, mot seg. Sistnevnte kalkulerte med å ofre menneskeliv for å tjene store penger, og regna med å få full støtte uansett konsekvenser. Fra USA, og dermed indirekte fra oss. De vurderte riktig.

Nå er UC fusjonert med et anna bandittfirma: Dow Chemicals. De har som kjent noen milliarder dollar i skyld til Vietnams folk. Sammen står de to for død. Sammen har de verdens største erstatningsgjeld for lidelser og menneskeliv.

TVI