For oss som hører til på venstre fløy, byr verdens skeive gang på utallige skuffelser for tida. Men ett stort lyspunkt avtegner seg internasjonalt: Den organisasjonen som fram til i dag har stått som sinnbildet på kampen for menneskerettighetene - Amnesty International - har endra sin politiske dagsorden ganske dramatisk. De begynner faktisk å ta sine egne påstander om upartiskhet alvorlig.

AI har alltid hevda at de har vært ”objektive” i sitt arbeid for menneskerettighetene. Men den ensidige fokuseringa på sivile og politiske rettigheter har fra første stund vært i utakt med intensjonene fra FNs fleirtall, som har holdt de tre sentrale konvensjonene som likeverdige. Det samme standpunkt har Det norske storting hatt. Men norske media, skoleverket og de fleste politiske partiene har heile tida stått på det amerikanske standpunktet: At det bare er de sivile og politiske rettighetene (CP) som teller.

Men nå raser grunnen under den norske dobbeltmoralen: AI har fått en kvinnelig leder fra Pakistan, Irene Khan. Hun har på kort tid endra AIs profil i en retning som u-landa og den vestlige venstresida lenge har krevd. AI vil heretter ikke bare kjempe for de sivile og politiske, men også for de økonomiske, sosiale og kulturelle retighetene (ESC). Og for Barnekonvensjonen.

Dermed går kampen for menneskerettighetene inn i en ny fase: AI forlater bindinga til amerikanske definisjoner av menneskerettighetene, og går inn på FNs linje. Med de konsekvenser det ganske sikkert får for organisasjonens tidligere så rikelige finansieringsbasis hos amerikanske storselskaper.

En av de motigste politiske snuoperasjoner i etterkrigstida har foregått nesten uten debatt i Vesten. For hva skulle man angripe? At AI følger FNs fleirtall, i stedet for et lite mindretall bestående av USA og Israel? Man ville i så fall ikke bare møte seg sjøl i døra, men også en nokså samstemmig Tredje Verden.

Det siste utspillet fra AI er ikke mindre kontroversielt. AIs verdensrapport for året 2001 setter fokus spesielt på det som skjedde etter 11. september, både innafor USA og overfor verden omkring. I følge det sosialistiske nettverket wsws.org har rapporten tittelen: ”Møt baksmellen”. Og AIs leder Irene Khan levner ingen tvil om hvilken baksmell det er snakk om: Det er president Bushs ”krig mot terrorismen”. Hennes spissformulering lyder slik: Etter at ”krigen mot terrorismen” har begynt å dominere verdens media, blir mange sentrale menneskerettigheter ansett som ”en trussel mot sikkerheten”, og menneskerettighetsaktivister er karakterisert som i beste fall romantiske idealister, i verste fall ”forsvarere av terrorister”. Hun forteller at en amerikansk regjeringstalmann sa dette til henne etter 11.09: ”Din organisasjons rolle kollapset sammen med tvillingtårna i WTC.”

”Det er ikke noe nytt at regjeringene gjerne gir menneskerettighetene på båten i bytte med sikkerhet”, skriver Khan, ”men den store forskjellen er at akkurat nå er det ikke autoritære regimer som tenker slik. Det er gamle, etablerte demokratier som går i spissen.”

AI skriver om de 1200 menneskene som fortsatt sitter fengsla i USA uten lov og dom etter 11.09, bare på mistanke og bare fordi de tilhører den muslimske verden. Men enda sterkere blir det fokusert på USAs krig i Afghanistan, og på at et ukjent antall afghanske sivile er blitt drept under USAs krig i landet. AI har allerede forlengst krevd internasjonal gransking av massakrene i og omkring Mazar-i-Sharif. Etter den dokumentarfilmen som nå er kommet, jfr. forrige nummer av vår avis, står dette kravet sterkere enn noen gang. Og AI står her på linje med Europas venstrepartier, ikke minst de kommunistiske og ”reformkommunistiske” partiene. Hvem kunne noen gang under den kalde krigen tenkt seg at slikt kunne skje?

Det er ikke bare USA som får gjennomgå for misbruk av begrepet ”terrorisme” i AIs rapport. Også England, Israel, Tyrkia, Russland og Indonesia får så diverse relevante hodeplagg passer. Kamp mot undertrykkende stater kan ikke kalles ”terrorisme”, uten at dette begrepet også må gjelde statsterrorismen.

Khan retter til slutt en sviende kritikk mot Vestens hykleri i året som gikk: ”De samme regjeringene som ropte høyt om Talibans menneskerettsbrudd overfor kvinner, var tause overfor kvinnenes kår i Saudi-Arabia. De som fordømte menneskerettsbrudd i Irak, tidde stille om tilsvarende russiske overgrep i Tsjetsjenia.”

I følge wsws´ referat er det ingen ting i denne nye AI-rapporten som ikke de kommunistiske partiene kan og bør skrive under på. Og til de som debatterer hva k-partiene skal stå for i framtida: Hvorfor ikke programfeste menneskerettighetene, i den form og sammenheng som dagens utgave av Amnesty International står for? De tre aktuelle konvensjonene er faktisk anerkjent av alle sosialistiske stater, mens det er USA og Israel som ikke har godtatt ESC-konvensjonen og Barnekonvensjonen.

Hvorfor ikke: ”Med NKP for menneskerettighetene”?

TVI