Blant mange tradisjonelle sosialdemokratiske institusjoner har også det svenske Aftonbladet tatt opp i seg den nye realismen overfor innvandrerne. De har kjørt hardt på sakene med æresdrap, og påvist at Fadime Sahindal sannsynligvis ikke er den eneste kvinnelige svenske borger av utenlandsk opphav som har fått denne skjebnen. Nå avdekkes det at mange jenter har reist til foreldrenes heimland og utført sjølmord der - til stor forundring for jentas venninner, som aldri hadde venta noe slikt.

Her skal vi la både”æresmord” og ”faraonisk omskjæring” ligge, bare konstatere at mens nesten ingen torde skrive om slikt tidligere ut fra redselen om ”ikke å vise respekt for andre kulturer”, (underforstått: du er rasist!), så flommer snart skandinaviske media over av denslags historier.Vi konstaterer i alle fall med glede at media omsider kaller tingene ved sine rette navn: Overlagt drap, og kjønnslemlesting.

Det er viktig for samfunns- og opinionsutviklinga at debatten om innvandrerkulturene omsider har blitt rensa for misforstått snillisme. Dermed blir de høyreradikale fratatt sine viktigste virkemidler overfor opinionen: At de omtaler fakta omkring invandrerne som sentrum og venstre ikke tør nevne, men som vanlige samfunnsborgere ikke kan la være å se. Især de som bor blant innvandrer-familiene og kommer dem inn på livet; det vil si folk fra den tradisjonelle arbeiderklassen. Nå er tida inne til å rope et lite varsku om ikke å kjøre ned i motsatt grøft.

Foruten arbeiderklassen er det en annen kategori av skandinaver som kommer i nærkontakt med innvandrere: Skoleelever og ungdom ellers. I etterkant av Sveriges nasjonaldag 6. juni skreiv en kjent spaltist og skolemann, Niklas Nåsander, i Aftonbladet om hvordan man unngår at normale, vettige svenske elever blir rasister.

”Ta de ungas erfarenheter på allvar”, skriver han. Og som et grelt eksempel nevner han en klok og forstandig og svært forsiktig skolegutt, som nettopp fordi han aldri tok igjen, var blitt rant tolv - 12 - ganger av samme innvandrergjeng. Han sier også: ”På 1960- og 70-talen stred tjejerna för frigörelse. Nu tvingas de starta defensiva kampanjer för att slippa stämplas ut som ”horor”. Og han skriver videre: ”Svensk och innvandrad medelklass segregerar sig bort från de innvandrartäta skolorna .... slik de på liknande vis undviker gettoarna. Dålig innvandrarpolitik rammar arbetarklassen och de unga, medan medelklassen går fri.”

Han sier også: ”Ta de ungas idéer på allvar.” Og det sentrale spørsmålet i den sammenhengen er synet på nasjonen og nasjonalismen. Da Nåsander tok opp disse spørsmåla i sine klasser, fant han ut at nesten alle elever mente at nasjonalisme og patriotisme var typisk for nazister - og bare for dem. Dette hadde de lært av sine velmeinende, venstreradikale lærere, som også hadde nekta dem å synge nasjonalsangen og gå med svensk flagg.

Nåsander repeterer en del sannheter som nå er i ferd med å gå i glømmeboka: ”Att nationalismen genom historien har använts på olika sätt: Ett är rojalistisk och nationalromantisk. Men lika ofta har liberaler, socialister och demokrater använt sig av en nationell retorik.” Uten å nevne forskjellene på Sverige og Norge skriver han at svensk nasjonalisme for det meste har tilhørt den første kategorien. ”Försök har sedan gjorts att knyta begreppet til en frihetlig bondetradition, demokrati och velfärdsbygge. Men her återstår mycket att göra.”

At han i denne sammenhengen glømmer arbeiderbevegelsen, bør han ikke tilgis for. Vi har snart hundreårsjubileum for 1905. Den gangen fikk Norge sin frihet uten krigshandlinger først og fremst fordi de svenske arbeiderne så forskjellen på de to slags nasjonalisme: Den hegemoniske og undertrykkende, som ville frata nordmennene sitt nasjonale sjølstende, og den demokratiske nasjonalismen, som både svenske og norske arbeidere sto for.

A propos Frihetens serie om de nordiske land og EU: Nåsander fillerister de såkalte ”radikale internasjonalistene” som kaller EU-motstanden ”en brun-röd-grön sörja”, slik en av Vänsterpartiets EU-tilhengere, Annika Åhnberg gjør. Han sier: ”Detta vittnar om en omedvetenhet om den egna nationella historien. Men värre er at de dunkelt nationalistiska krafterrna härigenom ges draghjälp, ved at de associeras med den breda EU-motstånd som med demokratin som grund lever i Sverige.”

Viktige ord fra vårt nabolands største avis til vår egen, logisk uformuende utgave av samme: Det er ikke ”innvandrervennlig” å raljere over at en lov om innvandring er skrevet på nynorsk. Og det er ikke ”sunn internasjonalisme” å bannlyse dialekter fra barne-og ungdomsprogrammene, mens man alltid har et gyllent, bokmålstalende fjes med som alibi.

En riktig innvandrerpolitikk krever sannhetskjærlighet og realitetssans. Det hjelper ikke å skifte ut andres fordommer med sine egne.

TVI