Noen postmoderne humorister forkynte her om dagen over NRK at de ville overvåke hvilke aviser det var som ikke gjorde sin foreskrevne jobb: Å bringe Ari Behn på forsida hver eneste dag i uke 21. Overvåking har som kjent aldri bekommet oss særlig vel. Heller ikke har NKP og Friheten vært kjent for å tiljuble monarkiet. Men ærlig talt har vi etter hvert fått en viss humoristisk avstand til begge fenomener. Og ettersom fredag den 24. er dagen som alle venter på - noen venter på bryllupet og de rosa drømmene om kjærligheten, mens noen få venter på at vår avis skal komme ut til husvalelse og trøst i en privatisert og fiendtlig verden - kan det passe å ta med litt stoff om Ari Behns bestefar, for å unngå overvåkernes misnøye.

Først vil vi si dette: Vi liker ikke at kongehusets nærmeste omegn består av vestkant-mennesker. Men vi har en inngrodd respekt for alle våre tre konger, først og fremst ut fra de avvikende synsmåter de har gitt uttrykk for i forhold til vestkantmennesker flest. For eksempel har kong Harald uttrykt seg klart og utvetydig til fordel for norske dialekter og samiske rettigheter. Kong Olavs folkelighet blei best markert ved at han under oljekrisa i 1974 drog med Holmenkollbanen til sitt skiterreng, og løste billett som enhver bankmann eller lektor fra nikkersadelen ville gjort.

Få mennesker på norsk venstreside husker vel i dag kong Haakons frimodige utsagn mot førkrigstidas borgerlige elite. Omkring 1930 uttalte han seg svært positivt om nynorsk. ”Det er riktig at nordmænd taler og skriver norsk, ikke dansk”. Og da Arbeiderpartiet var valgets vinnere i 1927, ville mange borgerlige politikere, i pakt med den tids antiparlamentariske strømninger, presse kongen fra å gi regjeringsoppdraget til Hornsrud. Men kongen avslo å føye seg etter de reaksjonære, med de berømte orda: ”Jeg er også kommunistenes konge.”

Kong Haakons respekt for de formelle demokratiske spilleregler kom til sin fulle rett på Elverum i 1940, der et stortingsfleirtall ville avsette han. I ettertid viste det seg at kongen gjorde rett, Stortinget gjorde feil. Også sett fra kommunistenes synsvinkel. Så tilbake til Ari Behns bestefar. Han var nordmøring, og var i sitt yrkesaktive liv advokat i Tromsø. Og han var heile sitt liv trufast mot NKP. Navnet var Bjarne N. Bjørshol.

Det er mange år sia han blei borte, og hans fremste medarbeidere og venner har fulgt etter: Aagot Røst, Johannes Olaisen og Einar Ravnbø. For å få et vennebilde av Bjarne ringte vi til den gamle snekker og hedersmann Nils Alfon Libakken, tidligere formann i Tromsø NKP.

Det første Nils bryter ut med, er dette: ”Han var de fattiges advokat!” Lenge før begrepet Fri Rettshjelp oppsto, reserverte han noen kvelder til å ta imot fattige mennesker som ikke kunne betale advokatsalær. Han lytta til dem, og skreiv sine skarpskodde innstillinger til såvel private kreditorer som skatteoppkrevere og politi. Overfor sistnevnte hadde han et ryddig og korrekt forhold. Han var så ryddig og korrekt at det av og til kokte i de mest firkanta politihodene. Trass i kald krig og kommunisthets var Bjarne N. Bjørshol uangripelig. Irriterende. Provoserende. Og respektert.

”Bjarne var alltid svært lojal mot de kommunistiske grunnprinsippan”, sier Nils stille. ”Da eg var formann i partilaget, og han var medlem av Landsstyret, tok han omhyggelig opp alle saker i partilaget på demokratisk vis. Han ville aldri møte i landsstyret og avgjøre ei sak uten at den var grundig drøfta i de lokale instansan, med et demokratisk vedtak som konklusjon.”

Nils forteller også om Bjarnes motvilje mot å bruke kommunismen som påskudd for å bryte med det nasjonale sjølstendet. Da Sovjetunionen rykka inn i Tsjekkoslovakia i 1968, var Bjarne opprørt over bruddet på prinsippene om demokrati og nasjonalt sjølråderett.

”Han sto i skranken for redelige prinsipper og demokratisk tenkning”, sier Nils til slutt. Og når vi spør han om han finner likhetstrekk mellom kong Haakon og Bjarne N. Bjørshol, svarer han bekreftende på det. Men hvem var kommunistenes konge etter Haakons død? Ja, si det, sier Nils diplomatisk. Kong Harald har i alle fall gitt partisanene i Finnmark oppreisning.

Det er vanskelig å vite hvor mye Märtha er influert av oldefaren og Ari av bestefaren. Men via en gammel arbeider og revolusjonær som Nils Alfon Libakken knyttes trådene sammen - uansett om innbitte republikanere i NKP liker det eller ei. Nils er sjøl republikaner; men han har følelser for de menneskene det gjelder, ikke for deres eventuelle titler.

Kanskje burde bestefarens gamle venn Nils Alfon Libakken vært invitert nordfra til bryllupet, i stedet for den karen som solgte bilder til Se og Hør og stakk av fra det heile.

Uansett: God fest!

TVI