Hva er døgnprisen for en SS-pelotong denne måneden? (1)

Vi sitter her med to artikler foran oss. Begge er skrevet av danske fredsforskere. Og de som trudde at denne vitenskapen ikke kunne fornye seg, har tatt grundig feil. Nå er det slutt på forskning om hvordan man blir snille med hverandre, taler de undertryktes sak og bekjemper atomvåpen. Nils Petter Gleditsch og kompani kan førtidspensjonere seg. Nå har fredsforskerne fått en annen agenda, som det heiter på natosk.

Den første av dem, Bjørn Møller, er opptatt av hvordan militærvesenet kan privatiseres på den mest fornuftige måten. Først konstaterer han at det allerede finnes Private Military Corporations (PMCs). De største i bransjen er for tida Executive Outcomes, Sandline International og Military Professional Resources Inc. De har blitt brukt i borgerkrigene i Congo, Angola og Sierra Leone, sier Møller, og han grøsser ikke over dette. Tvertom skriver han at ”det har i de siste åra vært en stigende interesse for hvordan leietropper fra PMC´s kan brukes konstruktivt, f.eks. i fredsbevarende styrker. En styrke på 5000 mann, betalt av Vesten, kunne ha forhindret Rwandas folkemord med 800 000 døde.”

Men han er urolig over at ”geskjeften tiltrekker seg spesielle mennesketyper”, og ser det som et problem at ”PMC-ene opererer i et juridisk ingenmannsland”. De har ingen status som kombattanter og krigsfanger etter Geneve-konvensjonen. Det er denne bestemmelsen USA gjør seg nytte av når de internerer al Qaeda-soldater på Cuba. De oppfattes som leiesoldater; og at lønna først utbetales av Allah i den sjuende himmelen, spiller ingen rolle.

Møller ser et poeng når noen kaller leiesoldatene ”krigens horer”. Derfor får vi de samme problemene når vi skal regulere PMCer som når vi regulerer horetrafikken: Ei regulering betyr automatisk også ei legalisering. Møller har ingen skrupler med å regulere og legalisere. Og det første problemet han vil løse, er dette: Hvilke kunder er det som er akseptable? ”Et forgjettende enkelt kriterium kunne være at bare internasjonalt anerkjente regjeringer kunne kjøpe denslags tjenester.” Men han får straks problem med at også Milosevics regjering var formelt folkevalgt og internasjonalt anerkjent (!)

Det er merkelig at han nevner nettopp det. Andre eksempler ville vært bedre, men de er naturligvis ikke politisk korrekt å omtale: Røde Khmers regjeringer i åttiåra, og Saudi-Arabia med sitt aldri hvilende religions-politi, har også oppfylt kriteriene om internasjonal anerkjennelse. Begge regimer var og er potensielle kunder for utleie av SS-pelotonger med klassisk utdanning. I tillegg har vi en skokk av pro-amerikanske regimer med langt dårligere rulleblad enn Serbia; et godt eksempel er Tyrkia.

Noen generaler i den israelske hæren har åpent sagt at ”vi studerte tyskernes angrep på Warszawa-ghettoen før vi gikk inn i Jenin og andre leirer.” Og de brukte israelske vernepliktige som eksekutører. Men det er ei kjent sak at mange israelske ungdommer kvir seg for den skitne geskjeften.Hvorfor ikke da oppsøke tilbudene på markedet. For eksempel å leie noen tusen veteraner fra Kroatias etniske rensing i Krajina og Slavonia til å gjøre jobben når palestinerne skal kastes ut av Palestina?

Møller oppgir altså kriteriet ”anerkjente stater”, og vil i stedet innskrenke kundekretsen til ”en undergruppe av anerkjente stater, f.eks. definert ved deres respekt for menneskerettighetene. Dette kunne åpne for aksept av frigjøringsbevegelser som kunder, hvis de bekjemper regjeringer som ikke oppfyller kriteriene.”

Han vil også gi klarsignal til at private firma skal kunne være kunder, slik som nylig i Angola(!) Ganske avslørende stiller han ikke krav til disse ut fra menneskerettighetskriterier, for da ville nok diamantfirmaene som betalte Jonas Savimbis morderbande, falle grundig gjennom. Som alibi for sin plan om ”leiesoldater for menneskerettigheter” sier han dessuten: ”Endelig mått naturligvis FN og dens underorganer høre til den legitime kundekrets.”

Altså: Bare en utsøkt forsamling av humanistiske og menneskerettighetstenkende stater skal få lov til å leie de moderne lanseknekter og gurkhaer. Det presser straks fram et naturlig spørsmål: Betyr det at USA og Israel, som verken har anerkjent Barnekonvensjonen eller Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, blir sortert ut av det gode selskap i denne sammenhengen? De kan da umulig oppfylle Møllers kriterier. Og en fredsforsker kan vel ikke i fullt alvor meine at disse to konvensjonene, som er vedtatt og ratifisert av en overveldende majoritet av FNs medlemsland, skal skyves til side?

Jo da, det kan han. Det er bare vi tråkige museumsvoktere som ikke godtar det. Naturligvis skal kundekretsen velges ut fra amerikanske kriterier. Og dermed kommer vi inn på neste tema: Hva skal disse leiesoldatene brukes til? Meir om det neste gang.

TVI