Tenk deg at du blir spurt om det før du slipper inn i valglokalet ved neste stortingsvalg. Hva svarer du da?

Dra til Kølabøla, sier du vel. Hva har en byll å gjøre med min selvfølgelige rett til å legge en hvilken som helst liste i urna? Hvorfor i huleste skal vi vite noe om hva som skjer nede i huttaheiti før vi avgir stemme? Og media forteller ingen ting. Hvordan skal vi da vite noe om det. Når ansvar og skyld skal fordeles, er jo manglende muligheter til innsyn såkalte ”formildende omstendigheter?

Og likevel. Om ikke de juridiske og konstitusjonelle myndighetene kan stoppe oss i døra til valglokalet, så burde det finnes en overordna etisk autoritet som kunne utstede lisenser for deltakelse i nasjonale valg der man skal ta stilling til Norges politikk overfor de resterende 999,3 promille av menneskeheten. For å kjøre bil kreves det ei ganske detaljert og omfattende kunnskapsprøve. Men hva kreves det av de borgerne som skal velge forvalterne av norsk utenrikspolitikk? Veit velgerne at de tjue rikeste prosentene av jordas befolkning kontrollerer 85% av jordas ressurser? Kjenner de konsekvensene av dette for de resterende 80% av Jord-borgerne? Aksepterer de at det skal være slik?

Og hva veit de om Buruli-byllen?
Ikke pin oss, vil leseren si. Fortell oss nå om Buruli-byllen! Og så skal bli.

Det er en sjukdom som nettopp nå sveiper over det afrikanske kontinentet med stor kraft; ikke minst fordi både sosial-og helsevesenet har blitt rasert i pakt med Verdensbankens og Pengefondets krav om reduksjon av reguleringer, skatter og offentlige utgifter . Buruli-byllen er en bakterie-sjukdom som stilt og rolig eter seg gjennom skinn, muskler og bein, og i si verste form etterlater seg store krater på kroppen. Ofte er det ikke andre utveger enn å amputere lemmer for å stoppe sjukdommen. Og barna er mest utsatt for angrep av denne bakterien. Mange av de barna som ikke på forhånd er dødsdømt på grunn av HIV, går en livslang skjebne i møte som handikappede. Hva som er verst, er ikke godt å si.

Ingen veit hvor smittekildene er; men de må finnes på spesielle steder i naturmiljøet. Ingen veit hvordan smitten kommer inn i kroppen; det finnes ingen diagnostiske tester, og det er heller ingen som forstår hvorfor ingen kjente antibiotika hjelper mot denne bakterien. Rett og slett fordi ingen har forska på den. Buruli forekommer ikke i rike land, og det er bare der det finnes forskingsmidler til å følge opp slikt. I Vesten veit vi meir om de aller fleste husdyrsjukdommer enn Afrika veit om Buruli-byllen. Prioriteringa er klar og kynisk. FNs midler er sparsomme, og innskrenkes stadig.

Privatøkonomisk er det nesten ingen insitament til å bekjempe sjukdommen. I Ghana regner man med at gjennomsnittskostnadene for behandling av buruli-pasienter er 780$ (vel 6000 kr). Det er mye i et land der storparten av befolkninga lever for under 1$ dagen. Det betyr at det koster to årslønner å gjøre et barn friskt av Buruli. Og ”friskt” betyr svært ofte ”smittefri, men handikappa”.

Mange forskere trur at det er en sammenheng mellom Buruli-byllen og miljøet. De fleste som får sjukdommen, lever nær inntil sterkt forureina elver og våtmarker. Sjukdommen sprer seg gjerne i forbindelse med flom. Og meir flom blir det når skogen blir hogd ned. Buruli-byllen er de fattige barnas sjukdom. Den florerer på grunn av forureining, skograsering og nedbygging av offentlige helsetjenester. Og årsakene er deregulering, færre restriksjoner på kapitalen (”mindre byråkrati”), mindre skatt på de rike, reduserte offentlige budsjetter, og større forskjeller på fattige og rike. De som dømmer Afrikas barn til døden eller til livsvarig invaliditet, lyder som Høyres og Fremskrittspartiets afrikanske ekko når de åpner munnen. Sett fra smørsida er de vellykte innovatører. Men sett fra gettoen er det mest synlige tegn på suksess at kurven for Buruli-byller er eksponentiell - godt korrelert med den økonomiske veksten, som det heter på økonom-språket.

Derfor er det relevant å peike på.Buruli-byllen når vi diskuterer hvem som bør styre Norge. Men da vil kanskje media bruke den gamle metoden med å diskutere peikefingeren i stedet?

Det får våge seg. Ved neste valg bør NKPerne stille seg opp utfor valglokalet og peike på folk og spørre: Kjenner du til Buruli-byllen? Hvorfor bruker vi milliarder på å kartlegge menneskets genom og på å kurere Vestens kjæledyr, når fattige barn blir ødelagt for livet av en sjukdom som er lett å minske eller utrydde?

Så får vi heller ta sjansen på at folk ser på fingeren og sier: ”Du har sørgerand under neglen”.

TVI