Det slår oss at mange av de mest grufulle tildragelsene i menneskehetens historie ofte blir tidd ned, i sterk kontrast til alvoret og i strid med retten til innsyn og/eller kravet til et rettslig oppgjør om ansvaret. Det er vel unødvendig å føye til at en slik fortielse bare forekommer i de tilfeller da det dreier seg om seierherenes eller makthavernes grusomheter, dårskaper eller uforvarende tabber. Tilsvarende misgjerninger hos de svake og tapende partene, derimot, blir nitid eksponert og bretta ut, til vår felles forferdelse og forargelse; og de blir ikke spart for følgene.

Også i historiebøkene er det de tapende partenes synder som opptar plassen, mens de seirende får sine æresbevisninger og statuer. Denne tendensen har ikke blitt svekka i det moderne samfunnet med sine påståtte sannhetskrav. For samtidig som historikerne i sine elfenbeinstårn pukker på sin ”objektivitet”, opptrer det to fenomen som de ikke på noen måte har klart å takle: Det stadig meir konsentrerte eierskapet til media, som også overtar eiendomsretten til folkets - og til dels også historikernes - bevissthet, og det omseggripende fenomenet som kalles ”spin doctors” - folk som har løgnen som svært profitabelt levebrød. Begge deler har vi fått demonstrert i bøtter og spann når det gjelder Balkan. Ingen steder har løgnene vært så bastante og så uutryddelige i moderne tid. Friheten har som eneste norske avis avslørt en del av disse sakene, som regel med tyske kilder som bakgrunn.

Dersom vi går litt lenger tilbake, har omsider noen av fortielsene begynt å bli avdekt. Det gjelder for eksempel vestmaktenes terrorbombing av Dresden i 1945, som krevde 150 000 menneskeliv i en ildstorm som var planlagt i engelske staber. Noen sier at ødeleggelsen av Dresden skjedde fordi det var klart at byen skulle bli overtatt av ”den kommunistiske verden” i følge Jalta-avtalen. I praksis var det et massemord uten betydning for krigens utfall. Og i etterkrigstida tidde Vestens media om saka.

Da Israel blei erklært som sjølstendig nasjon på palestinsk jord i1948, satsa landet beinhardt på å overta den lukrative appelsin-produksjonen i Jaffa. I den sammenhengen foretok ”fredsprisvinneren” Menachem Begin og hans organisasjon Irgun en massakre på 256 mennesker i landsbyen Deir Yassin. Utenom Friheten skreiv ingen norske aviser om dette massemordet før det var gått ca. 20 år.

De fleste fortielsene tar sikte på å legalisere seierherrenes justis og skjule deres dobbeltmoral. Men av og til forekommer det tragedier ut fra reine tabber eller uhell, som er så groteske og så fryktelige at en eller fleire stater bestemmer seg kollektivt for å glømme det heile. Ei slik hending blir i disse dager avslørt av Mikael Witte i den danske avisa Information:

I sluttfasen av den andre verdenskrigen blei som kjent danske og norske kz-fanger kjørt trygt til friheten av grev Folke Bernadottes kvite busser. Men alle var ikke så heldige, forteller Witte. Fra Neuengamme blei 10 000 avkrefta fanger av andre nasjonaliteter ført til Lübeck, og deretter tvunget ut på tre eldre passasjerskip, som satte kursen mot København. Om bord gikk det rykter om at tyskerne ville senke begge båtene i Østersjøen for å bli kvitt de kompromitterende fangene. Derfor oppsto det vill begeistring da det dukka opp engelske fly over båten. Fangene sto tett i tett langs rekka og vinka og jubla mot redningsmennene fra det sagnomsuste Royal Air Force - Vestens superhelter i kampen mot nazismen.

Og så faller bombene, den 3. mai, to dager før tyskerne kapitulerte i Danmark. Skrikende og redselsslagne mennesker blei brent i hjel, eller de heldigste kom seg i sjøen og drukna. Bare på Cap Arcona var det 7000 døde. Dette er faktisk tidenes største skipskatastrofe; med over dobbelt så mange omkomne som den mest omtalte av alle, Titanics forlis i 1912, som vi nettopp har hatt åttiårsminne for.

De allierte trudde at det dreide seg om framstående tyskere som forsøkte å rømme unna sin skjebne under den raskt framrykkende Røde Hær. De to båtene hadde nemlig allerede gjennomført noen slik turer i mars og april 1945. Da RAF oppdaga feiltagelsen, blei de grepet av sorg og panikk. Men de bestemte at denne katastrofen ikke skulle få formørke seierens stund, så danske aviser skreiv på frigjøringsdagen bare at ”tre tyske skip blev senkede i Lübeck-bugten”. Seinere blei det dikta opp ei historie om at det var tyske fly som senka båtene med fangene, og det sto til og med i artikkelen at ”Mandskaber fra Ubaadskolen i Neustadt morede sig med at beskyde de svømmende.”

Alt dette var loddrett oppspinn for å skjule at det var engelske og amerikanske fly som både bomba og skaut med mitraljøser på folk i sjøen. Disse dekkhistoriene verserte i fleire varianter heilt fram til 1987. Etter 42 år offentliggjorde tidsskriftet ”Piggtråd” for tidligere konsentrasjonsleirfanger den grufulle sannheten. I ettertid er det ikke bare bombinga som virker avskyelig - den var trass i alt en misforståelse. Løgnene i ettertid fortoner seg verre i dag. Og vi spør oss: Hvor lenge skal vi vente før dagens seierherrer avslører sine løgner?

TVI