Vi har opplevd en krigspåske, mens en av norske medias hovedsaker har vært å piske flest mulig nordmenn til å dra over svenskegrensa og handle billig mat. Formålet? Å få norske bønder til å gi opp og selge jorda til de matvaregigantene som - ja, du gjetter riktig - har tunge eierinteresser i de samme media. Og de får det som de ønsker - de som har makt, får alltid det - for ingen journalist med ambisjoner kan la være å følge denne hovedstrømmen i norskingenes propaganda-apparat mot bofaste nordmenn.

Riktig nok fikk de en liten overraskelse da en av deres macho-idealer, landbruksminister Sponheim, sa at ”svenskehandelen er harry”. Som alltid når noen bryter gjennom tåkene og sier noe som er opplagt riktig, vakte dette sterk røre. VG var såret og gråtkvalt på harryenes og egne vegne - men naturligvis som alltid mest på vegne av aksjeeierne.

Som Ivar Eskeland har sagt det så presist en gang for alle: ”Når nokon i Noreg peikar på ein byll, så byrjar pressa å diskutere peikefingeren.” La oss snu på flisa og omforme Eskeland slik: ”Når nokon sereverer dritt i norsk debatt, er det ingen som diskuterer ræva.”

Maten skaper mange forviklinger. Vi ser dette av og til på Internet. For eksempel kom det ei melding den 22. februar fra den amerikanske www.propagandamatrix.com , underskrevet av Matthew Rotschild - igjen en av disse forargelige opposisjonelle jødene du veit. Han skriver dette: ”Godt skjult i den sjette av åtte glimrende artikler i serien ”10 dager i september” i ”The Washington Post”, finner vi en forbløffende nyhet: Pentagon ønska å forgifte matvareforsyningene til Afghanistan i forkant av USAs krig mot Taliban. National Security Councils Frank Miller hadde lest gjennom et notat til møtet den 17.september i fjor, der Pentagons planer blei lagt fram. Miller var sjokkert, og la planen fram for den reaksjonære kokosnøtta Condoleezza Rice (”farga utapå, kvit inni”). Dette blir rapportert av de to artikkelforfatterne Dan Balz og Bob Woodward - (den siste vil vi gjenkjenne som en av Pulitzer-prisvinnerne for avsløringa av Watergate-skandalen, som førte til Nixons avgang i 1974).

Rice tok papiret og gav det til forsvarsminister Donald Rumsfeld. ”Dette papiret må ikke presidenten få se”, sa hun. Rumsfeld var enig. Trulig ut fra inngående kjennskap til presidentens psyke.

Det som forbløffer Matthew Rotschild, er at artikkelforfatterne har skjult ei historie av slike skandalepregede dimensjoner inne i en tilsynelatende deskriptiv tekst. For sjølve saka er jo en sensasjon: ”Pentagon, som for ti år sia ødela Iraks vannforsyning, fortsatte med sine gamle triks, og planla på høgste nivå et liknende illegalt og krigsforbrytersk stunt i Afghanistan, i sterk motstrid til Geneve-konvensjonen.”

Nå blei ikke dette noe av. I stedet kasta amerikanske fly ned mat og godterier i sammenheng med bomberaidene over Afghanistan. Enkelte ganger kasta de også ned dollarsedler. For ikke å snakke om de små minene som blei servert i samme slags pakning som maten.

Det er ikke godt å vite hva som er verst av dette. Alt er i alle fall virkemidler som de sterke kan bruke overfor de avmektige. De fyller hodet på undertrykte mennesker med propaganda. Men magene til de undertrykte er ekstra utsatt: Av og til blir de fylt opp av forgifta mat, av og til av kapitalismens søtsaker. Og de som ikke bøyer seg, får den samme magen fylt med bly og granatsplinter.

Med andre ord: Motstand mot overmakta er ikke bra for fordøyelsen.
Når dette skrives, sitter Arafat som fange i et kjellerlokale i Ramallah, uten strøm, vann, mat og medisiner. Det er verken bra for fordøyelsen eller for presidentens helse generelt. Men Arafat er stadig i stand til å la hodet styre atferden, ikke en sårbar og utsatt mage. Akkurat det er Sharons problem. Derfor forebereder han seg på å servere et måltid bly for palestinernes folkevalgte president.

Vi andre kan fråtse i stadig meir amerikanisert mat. Mange liker det. Men å hive inn mengder av sukker, fett, kvitt brød og cola har konsekvenser. Amerikanerne sjøl er nå verdens feiteste befolkning. Men sjøl tåler de tydeligvis denne kosten bedre enn f.eks. befolkningen på Stillehavsøyene, som er genetisk tilpassa sjømat og grønnsaker. Der har sukkersjuken blitt epidemisk; i enkelte øystater har over 50% av befolkningen diabetes. Som dødsårsak kniver den med sjølmord på Stillehavstoppen, spesielt på de øyene der amerikaniseringa er kommet lengst.

Heller ikke alle amerikanere tåler dette kostholdet like godt. Ledere for de svartes organisasjoner i USA har begynt å snakke om ”en folkemords-diett overfor afro-amerikanere”. De opplever nemlig de samme fenomena som polyneserne; også i svarte ghettoer er levealderen på veg ned. Her konkurrerer diabetesen med mord som dødsårsak.

Og dette var Frihetens matspalte for denne gangen. God appetitt!

TVI