Vårt land, og Vest-Europa generelt, er på veg mot å bli som USA: Et paradis for advokater. I mangel på et skikkelig sosialt sikkerhetsnett må det amerikanske samfunnet bygge opp et erstatningssystem av ganske særegent slag, for å tvinge privatpersoner til å betale skade-erstatninger og underholdningsbidrag som i sosialdemokratiske land blir dekt av Staten. For eksempel: Når en person blir så forbanna på grasklipperen at han dør av apopleksi, kan familien saksøke produsenten av maskinen og få millionerstatning, i stedet for at de etterlatte får statlige trygder å leve av. Derfor kan den ene presidenten etter den andre love skattelette, mens større og større del av folks skattebyrder gjenoppstår i form av erstatninger. Og ikke minst av bloddryppende advokat-honorarer.

Medias innstilling til menneskelige tragedier øker også proporsjonalt med advokat-honorarene. Vanligvis blir ikke ”politisk ukorrekte” nyheter offentliggjort av de såkalte ”mainstream” media. Men straks noen har tatt ut en stevning for en domstol, hiver journalistene seg over saka, og graver fram fakta som slett ikke passer verken for presidenten eller bisniss-kameratene.

Tendensen smitter etter hvert over fra USA til Vest-Europa; men den har ikke heilt nådd vårt land ennå. Derfor har ikke norske media meldt noe fra Varvarin-saka, som nå etter hvert får like stor omtale i Vest-Europa som saka mot Milosevic.

Dessuten er det en sammenheng mellom de to sakene. En sammenheng som den NATO-finansierte domstolen ICTY ikke liker å bli minna om. Og som de vanligvis slipper å bli konfrontert med av lydige media. Men når advokatene går laus på saka, er de, trass i sine ulastelige dresser og sitt medlemskap i det nærmest tilgjengelige høyreparti, like infame til å trekke fram ubehagelige sannheter som alternative media, små kommunistaviser, eller sjølveste Milosevic.

Saka er anlagt av den serbiske landsbyen Varvarin med 4000 innbyggere, vel tjue mil sør for Beograd, mot den tyske staten. Landsbyen krever erstatning for skadene under bombinga i 1999, og når Tyskland er valgt ut, er det fordi landet er medlem av NATO og derfor medansvarlig for bombinga. Man kunne like gjerne saksøkt Norge.

Det pinlige for Tyskland og NATO ved å få ei slik sak i fanget, er at lovkyndige folk - Varvarins prosessfullmektiger - går laus på det statsrettslige grunnlaget for krigen, og finner at det mangler. Akkurat som krigsmotstanderne og Milosevic heile tida har hevda.

Tysklands prosessfullmektig sier naturligvis det motsatte. Men det er en betydelig forskjell på domstolen og mediesamfunnet: Mens den ene partens argumenter dominerer totalt i de korporative media, stiller begge parter likt i rettssalen. Og det forplanter seg et ekko fra dette til media. Opinionen får seg plutselig forelagt en alternativ virkelighetsbeskrivelse som snur opp-ned på det bildet man tidligere har fått. Det senker de korporatives truverdighet, og øker de alternative medienes innflytelse og utbredelse.

I Varvarin-saka blir det også en viktig sidevirkning at bevisførselen styrker Milosevics argumenter i den parallelle saka i ICTY.

Hva skjedde så i Varvarin under krigen i 1999, i følge vitnene?
Den tyske advokaten Ulrich Dost, som fører saka for Varvarin, framstiller den slik:

”Varvarin ligger i et jordbruksområde praktisk talt uten industri. Der var ingen militære baser eller installasjoner, og det passerte ingen militære transporter gjennom byen i 1999, rett og slett fordi vegstandarden ikke tillot dette.

Så på pinsedagen 30. mai 1999 var bøndenes torghandel i gang på markedsplassen. Kl. 13.25 kom tre NATO-bombefly til syne over Varvarin. Ett av dem skifta kurs, og skaut flere raketter som fikk brua i byen til å kollapse. All gående og kjørende trafikk falt i elva Morava.

Folkemassen på markedsplassen sprang til elva for å redde folk. De andre flyene snudde, og ett av dem avfyrte nå raketter mot redningsarbeiderne. 10 mennesker mista livet, og 16 blei hardt såra. Det yngste dødsofferet var 15 år. Det finnes ingen militær begrunnelse for angrepet.Det var retta mot sivile. Derfor var det en forbrytelse,” slutter advokat Dost.

Når Dost blir spurt om det ikke er hundrevis av slike saker i heile Jugoslavia, bekrefter han det. ”Det vil være enkelt, dersom advokater og fonds er tilgjengelige, å reise mange tilsvarende saker fra heile Jugoslavia, inkludert Kosovo. Akkurat nå er vår gruppe i gang med Varvarin, og må reise 150 000 euro for å finansiere den. Vi får ingen ting av det jugoslaviske regimet, fordi det vil stå på best mulig fot med Tyskland og NATO.”

Neste gang skal vi høre om ei sak som er enda kinkigere for NATO. Kanskje det til sjuende og sist blir advokatene som klarer det som Kreml aldri maktet?

TVI