I mange europeiske land står det strid om innvandringspolitikken. De bofaste - landas underklasse, de som lever nær innpå innvandrerne - sier at ”det blir for mange av dem, de danner ghettoer, de plager og omskjærer kvinnene sine, og de orker ikke å lære språket i landet.” 

Den politiske høyresida forsvarer de bofaste - de som føler problemene ved innvandringa på kroppen - med stort hell. Den politiske venstresida ser seg dermed forplikta til å angripe de bofaste - de som ikke er rike nok til å skaffe seg husvære i god avstand fra ghettoene. Noe som har gjort at man har gått fem på i enkelte saker og vært for ”snille” med innvandrerne. Dermed kommer radikalerne opp i ei mangedobbel knipe: De svikter sitt eget velgergrunnlag, og forråder både kvinnesaka og kampen mot religiøs fundamentalisme. Det har gjort at høyresida har kunna triumfere på ny, og si: ”Hva sa vi!”

Venstresidas ukritiske velvillighet overfor innvandrerne har til dels tatt ganske merkelige former her i landet, især når disse holdningene blandes med tradisjonelle norske fordommer mot landsbygda og samene. Norsk barne- og ungdoms-TV er svært nøye med å ha minst en farga person i hvert program. Vel å merke viss vedkommende snakker perfekt osloenser. Men aldri en unge som snakker Hallingdals- eller Telemarksdialekt. Innvandrerne kan jo ikke forstå dem, som en debattant sa det! Til nød litt nordnorsk - det er eksotisk nok, og nordlendingene kommer også fra et slags Langtvekkistan, sjøl om de snakker en ”unormal norsk” som våre nye landsmenn etter sigende har problem med.

Nå begynner visse negative sider ved venstresidas snillisme å bli problematisert. Men ennå anfektes ikke urettene mot de bofaste - de som lever og alltid har levd langt vekk fra synsernes og maktas sirkler.

Ofte dreier det seg om ressurs-og territoriekonflikter når de bofaste blir diskriminert. Men av og til har en inntrykk av at makthaverne - de hegemoniske gruppene - tråkker på de bofaste uansett sak, ut fra en trang til å vise muskler og styrke sjølkjensla. Eller sagt i de kretser: ”Selvfølelsen”.

Urettene mot de bofaste var ganske avdempa i storparten av forrige hundreår. Da var den norske venstresida velvillig overfor det indre kulturelle mangfoldet i landet. Men etter 1975 blei høyresida styrka. De har alltid har nedprioritert alle former for kulturelt mangfold, og ment at ”bare Oslo-kulturen er lønnsom”. Og venstresida la seg på slep, ”av hensyn til innvandrerne”.

Samene var mindre heldige enn bofaste nordmenn. I første delen av 1900-tallet var både venstre- og høyresida skjønt enige om at de måtte frelses og bli ekte nordmenn. Parallellen til dagens holdninger overfor norsk bygdekultur, både på høyre og venstre fløy, er påfallende. Mens samene fra 1902 av skulle ”fornorskes” (det riktige var vel: ”fordanskes”, for den gangen var vårt språk reint dansk!), så skal norske bygdeunger hundre år etterpå ”osloeres” , ved hjelp av et språklig-kulturelt yrkesforbud i TV, IT, ukeblader og andre moderne påvirkningsmidler.

Samenes kultur har hatt ei god tid etter 1980. Men nå tyder mange forhold på at også deres kultur og territoriale rettigheter møter kaldere vinder, slik vi så på i forrige spalte. Det samme skjer med minoriteter over den ganske verden. Etter vårlufta i siste delen av 1900-tallet hever nå de hegemoniske kulturene pisken på nytt - i Spania, Frankrike, Storbritannia og Russland. På Balkan prioriteres de minoritetene som klarer å knytte allianser med Washington og Wall Street, mens de oppsetsige kues og blir offer for etnisk rensing..

Som vi har sett, har australierne nå tatt opp igjen sin strid for urfolksrettigheter, som de trudde var nær ved å bli vunnet etter radikaliseringa på syttitallet. På nytt etablerer de sin ”telt-ambassade” i hagen framfor parlamentet i Canberra. På mange måter er jo dette også en ”protest mot innvandrerne” som kom til landet for 214 år sia, og bevislig stjal landet fra urbefolkningen. Slik danske og norske styresmakter gjorde i Sámieatnam.

At de kvite stjal land i Australia, var for øvrig ikke så rart. Det var deres profesjon. De fleste var forvist derned på grunn av kriminalitet. Og etter 200 år er tjuvegodset godt sikra i jordskifteprotokollene. Aboriginernes rettssystem var jo, likesom de fleste urfolks, knytta til gudenes vilje og den muntlige sedvanen. Og de tapte overfor inntrengernes stempler, domstoler, uniformer og geværer, - så grundig at de innfødte blei utrydda på Tasmania.

I dag står de bofaste lågt i kurs, mens den mobile overklassen behersker verden og bestemmer hvilke av de bofaste kulturene som skal leve og hvilke som skal dø.

Men noen typiske bofaste mennesker blir tvinga til mobilitet, som flyktninger. De blir doble ofre: Jagd av sine hegemoniske herrefolk, og på kollisjonskurs med de bofaste i sine nye land. La oss neste gang se situasjonen fra deres ståsted.

TVI