Gamle mennesker og nytt testamente i det nye året?

Ikke alle eldre mennesker blir gode og forsonlige. De som alltid har tenkt lite på andre, blir enda sterkere egoister når de ikke lenger trenger å forstille seg på grunn av jobben eller immitsjen. Mens de som heile tida har vært idealister, ofte har skjult sine beste sider bak en såkalt realisme. Når de blir pensjonert, bortfaller presset fra arbeidssituasjonen, og de står plutselig fram som de svakes forsvarere. Noe de langt fra var tidligere, da ”pliktene kalte”.

På den måten kan vi finne pensjonerte generaler i marsjer mot atomvåpen; eller for den saks skyld Kåre Willoch blant de som forsvarer velferdsstaten og kritiserer Israels behandling av palestinerne.

Paver blir ikke pensjonert; de dør bare. Skal de vise et meir menneskelig ansikt, må de gjøre det før livet og embetstida ebber ut. Den nåværende paven var en gang politisk korrekt mccarthyist og Sovjet-kritiker, og fordømte de progressive prestene i Latin-Amerika. Men de siste åra har han tvert om tatt til orde for større global rettferd, og under sitt besøk på Cuba var han ikke påfallende kritisk mot Castro.

De siste åra har Pavens kjød vært skrøpelig. Men ånden har noe nær tatt igjen det tapte. Mens norske regjeringsmedlemmer, sosialdemokrater og humanetikere har snakka seg hese om de fæle terroristene som drepte uskyldige mennesker, til og med i ”Gods two own countries” USA og Israel, var Johannes Paul II voksen nok (eller gammel nok?) til å nedtone dette i sitt julebudskap og sette fokus på de virkelig store terrorist-udådene på vår jord: De som fører til lidelser og død for millioner av barn. Mellom ti og fjorten millioner mister årlig livet av årsaker som kunne vært eliminert ved å fordele jordas ressurser på en annen måte. En del av barna mister livet i krigshandlinger; enten fordi de hører til den skrapkassa som amerikanerne kaller ”collateral damage”, eller fordi de deltar i krigen som barnesoldater.

De tre tusen som blei drept på en dag i USA, var nesten alle voksne mennesker. Noen var engasjert i militærvesenet, andre i det globale økonomiske maktapparatet som direkte og indirekte bærer ansvaret for de vel ti millionene barneskjebner. Det er vanskelig å oppfatte disse folka som ”mindre skyldige” enn vanlige soldater i krig. Fleire kritikere av krigen - også amerikanske - har pekt på dette. Derfor er det galt å hevde at ”terroristene den 11. sept. drepte bare sivile”. Men naturligvis var fleirtallet av de drepte i USA vanlige sivile, slik det også har vært under USAs mot-terror med bombing i Afghanistan.

Altså tre tusen døde på et par timer på en dag. La oss se det i kontrast til over ti millioner barn pr år. Et raskt overslag gir dette resultatet: Over 30 000 barn dør pr døgn, eller 1250 pr time om vi vil. Det betyr at på de to timene da tårna falt i grus, døde det nesten like mange barn i fattige land av årsaker som burde benevnes ”økonomisk terrorisme” fra kretser som har en viss tilknytning til bombemålene, World Trade Center og Pentagon. Og ikke bare det: Barna fortsatte å dø heile resten av 11. sept. Og resten av september måned. Og resten av 2001. Og det fortsetter i 2002.

Store deler av verden holdt to til fem minutters stillhet for ofrene i USA . Og det blei holdt messer, minnestunder, sorg-seminarer og symposier av alle slags fagpersoner.

Fidel Castro sa om de to minuttenes stillhet, at dette er en god tanke som bør følges opp med sikte på alle som dør en brå og uskyldig død forvoldt av andre. Men han antydet at det kunne gå ut over produksjonskapasiteten. Å gi tilsvarende minnestunder for 30 000 barn daglig måtte i så fall tilsi bruk av tjue minutter pr arbeidsdag; det blir 122 arbeidstimer eller i overkant av tre arbeidsuker over et heilt år. Men dette skjer naturligvis aldri. Akkurat som at nedslakting av en million mennesker i Indonesia og 250 000 på Øst-Timor ikke kalles terrorisme, fordi dette blei gjort av et ”vennligsinna” regime til det gammeltestamentlige USA.

Vi så forrige gang på en del blodtørstige og rasistiske utsagn i Det gamle testamentet - som jo også er jødenes hellige Torah. I ettertid har vi fått tilsendt ei seks siders sitatsprøyte fra GT, der det finnes påbud fra Herren om etnisk rensing, masseslakting av mennesker (barn slapp heller ikke unna), skjending av ”hedenske” kvinner, nedsettende beskrivelser av andre folkeslag, og sterk fordømmelse av ”blanda” ekteskap. Vi har også funnet ut at det finnes mange andre rabiate sekvenser som ikke er med i stitat-samlinga.

Og heile tida blir det presisert at det bare er ” Guds utvalgte folk” som har lov til å følge GTs anvisninger. Det kan ikke finnes så veldig mange bøker i verdenslitteraturen som overgår sionismens hellige skrifter i etnisk arroganse. I farten kjenner vi bare ei bok som er verre - vi behøver vel ikke å nevne tittel.

I sitt budskap sa Paven: ”Vold kan ikke rettferdiggjøres ved å påkalle Guds navn.” Det er retta til oss alle, men først og fremst til verdens to gjenværende gammeltestamentlige stater.

TVI