I ei riktig kommunistisk avis skriver en ikke om religiøse emner; ikke engang i julenummeret. Men akkurat nå skal vi gjøre et unntak. For uansett hvor vi snur og vender oss, dukker religionene opp når vi skal beskrive dagens fremmedfrykt og kriger.

Ja da, vi veit at religionene dekker over de økonomiske og maktpolitiske realitetene, og vi veit hva Lenin sa. Likevel er det riktig å stille spørsmålet: Hvorfor er det så forbaska lett å få folk til å godta religiøse skalkeskjul for mindre pene, underliggende motiver? Hvorfor kan folk til og med ofre livet for religiøse dogmer? Og for å være litt innpåslitne: Hvorfor lar både lille vi og resten av venstresida seg trekke etter nesa av både kirka og handelsstanden når jula stunder til. Det er jo ei kristen høgtid. Kanskje det likevel er noe der, som også kommunister kan føle behov for?

Jula handler om oppstarten til kristendommen. Religionsstifteren Jesus Kristus blei født en eller annen gang for ca. 2000 år sia, inn i den religionen som vi i dag kaller judaisme - jødedom. Den utgår fra Det gamle testamente, som jødene kaller Talmud. I disse skriftene blir jødene, eller israelittene som de kaltes den gangen, framstilt som guden Jehovas utvalgte folkeslag.

Mange steder i historieframstillinga får israelittene en slags ”licence to kill” av Jehova. Et av de mange eksemplene finner vi i 1. Kongebok 20. Der sier Herren til israelittenes konge: ”Fordi araméerne har sagt at Herren bare er en fjellgud og ikke en gud for dalene, så vil jeg gi hele denne store flokken (den araméiske hæren) i din hånd, og dere skal sanne at jeg er Herren.” I sju dager lå hærene overfor hverandre, men den sjuende dagen kom det til strid. Israelittene felte på én dag hundre tusen mann av fotfolket til araméerne.”

Altså noen skikkelige Übermenschen; ”with God on our side”, som det heiter hos det andre av dagens utvalgte folk. Hundre tusen massakrerte mennesker på en dag; det overgår gasskamrene i Auschwitz, og blir bare såvidt slått av atombombene over Hiroshima og Nagasaki. - Fabelaktig hva man kan få til, dere, bare man har Jehova med seg!

Det forekommer jo en viss konkurranse om dette begrepet ”Guds utvalgte folk”. I forrige århundre var det noen som forsøkte å opphøye Den Biologiske Utviklinga til Gud, og mente at arierne, og deres ætlinger germanerne, var de utvalgte. Da de utvalgte folk oppfatter seg som berettiget til å erobre heile verden, blir det unektelig trangt om plassen for slike folkeslag. Derfor satte germanerne seg fore å utslette en av konkurrentene, israelittenes etterkommere, jødene. Men det slo feil, og tyskerne måtte etterpå stille seg beskjemmet i køen av ”vanlige” folkeslag. Heller ikke russernes variant - et utvalgt folk uten gud - slo til.

Derfor står nå kun to utvalgte folkeslag tilbake på valen: Israel og USA. Begge bygger i påfallende grad på samme skriftlige basis: Det Gamle Testamentet. Det er bare der de kan finne rettferdiggjøring av at noen folkeslag er ”Guds utvalgte”. Og det er selvfølgelig de sjøl som er det. At noen peker på obskure skrifter som Koranen ut fra samme formål, kan ikke godtas. Disse må utryddes, eller i alle fall undertrykkes. Hvilket blir effektuert med gammeltestamentlig glød og guddommelig velsignelse, akkurat som i 1. Kongebok, både i Afghanistan og blant araméernes etterkommere i Palestina.

Men den handverkersønnen som blei født i Betlehem for to tusen år sia, og omga seg med andre menn av folket, han la grunnlag for et aldeles nytt testamente i konkurranse med det gamle. Og det forbausende ved denne nye skriftsamlinga er at den ikke utpeker ett bestemt folk til Übermenschen, men sier at: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, de er alle ett i Kristus Jesus”. Hans lære godtar ikke Ariel Sharons og George W. Bushs ”øye for øye og tann for tann”. Tvert om sa han: ”Elsk deres fiender”. Og han kasta pengevekslerne ut av Tempelet. I så måte var han oldtidas svar på ATTAC.

Ved inngangen til det tredje årtusen etter hans fødsel, må vi dessverre konstatere at hans prosjekt, som det heiter nå om dagen, foreløpig har slått feil. Fredsbudskapet og omsorgen for de svake, som først og fremst går fram av hans store tale på berget ved Genesarets sjø, møter bare skuldertrekk blant makthaverne, nå som den gangen.

Dagens realitet uttrykkes slik: ”Jehova og Det gamle testamente seirer på alle fronter.” I Palestina foregår nå, som den gangen, en maskepi mellom den lokale Herodes og keiseren i den globale hovedstaden langt borte.

Den store progressive forfatteren Nikos Kazantzakis lot Jesus gjenfødes på det tyrkisk-okkuperte Kreta i tjueåra. Da han begynte sin gjerning, blei han naturlig nok kalt kommunist. Kanskje bør Kazantzakis tas på ordet? Er det ikke et ungt NKU-par som kan opphøye Engels (merk navnet) til guddommelig utsending, og la han inokulere kimen til en leder for progressive følelsesmennesker - en sosialistisk Messias for Det tredje årtusen, som kan fødes i 2002?

TVI