En pakistansk journalist, Rameez Rahman, har sendt en tankevekkende artikkel ut på IT, der han forteller om president Reagans bombing av Libya i 1986. Det er nylig innrømt fra amerikansk hold at bombinga blei framprovosert av løgnhistorier fra israelsk etterretning.

Bombinga av Tripoli førte til mange sivile offer, spesielt barn. Blant de døde var Ghaddaffis toårige datter.

En vestlig journalist, Charles Glass, drog inn i området for å samle informasjon. Der fant han tilfeldig et brev til president Reagan fra ei sju år gammel jente. Brevet var aldri sendt, men etterlatt i ruinene. I brevet sto det: ”Kjære President Reagan. Jeg forstår ikke hvorfor du drepte søstera mi og ødela dokka mi.” Glass fant seinere fram til jenta og intervjua henne.

Deretter forsøkte han å få aviser og TV-stasjoner til å ta denne enkle historia. Men den var for sterk for ”de frie og siviliserte media”. Som Rahman skriver: ”Vi fikk aldri se henne smile mens hun omtalte det gode samværet med søstera. Heller ikke fikk vi se tårene hennes når hun bad Gud bringe søstera tilbake, eller stilte sine enkle spørsmål til president Reagan.”

Og han fortsetter: ”Hvor mange slike brev fra barn blei skrevet, men aldri lest. Og hvor mange blei aldri skrevet? For eksempel fra ei japansk jente som sørger over sine døde foreldre; fra ei napalm-brent jente i My Lai, Vietnam; fra en sulten irakisk gutt som tigger etter mat; eller en palestinsk gutt som spør etter fred?

På bakgrunn av barns egne fortellinger fra Hiroshima 6. aug. 1945, (norsk utgave ved Haldis Moren Vesaas), har Rahman laget et tenkt brev fra Kimuko Seidi (10) i Hiroshima:

”Kjære president Truman.
Unnskyld den dårlige håndskrifta. Jeg er så forbrent at hendene skjelver, og jeg kan ikke holde pennen ordentlig. Jeg veit at du er sint; men vær så snill, ikke kast fleire atomer på oss. Atomene har drept de fleste lærerne og klassekameratene mine. Nå venter jeg på en doktor, men de fleste doktorene er nok også døde. Jeg har fryktelig vondt i beina, og ønsker at noen kunne kappe dem av. Har du noen gang sett en gutt som går på anklene? Jeg så en i dag. Og jeg så ei jente uten kjeve, så tunga hang ut av munnen. Hun gråt. Jeg har lyst til å le igjen, men jeg har så mye smerter. Vær så snill å sende noen amerikanske doktorer.”

Barn klynger seg alltid til ei strime av håp. Men noe slikt fantes ikke i Hiroshima, etter verdens hittil verste terror-udåd. Det hun ikke kjente til, sier Rahman, var innstillinga hos amerikanske militære. General Curtis LeMay fra US Air Force sa nemlig dette: “Det finnes ikke noe slikt som en uskyldig sivilist.”

Ikke i World Trade Center, heller?

I den aktuelle situasjonen, når bombene regner over Afghanistan, og vi stadig hører om sivile offer og store flyktningstrømmer, har Rameez Rahman utforma et tenkt brev fra den åtte år gamle Dillawar Khan - skrevet i sanden, da han ikke har papir og blyant:

”Kjære president Bush.
Jeg er foreldreløs, og jeg har ikke spist noe på fire dager. Før dette fikk jeg litt mat, men nå er det ingenting. Jeg hørte at du var sint og derfor har tatt maten fra oss. Det er leit hvis jeg har gjort noe galt, men gi meg likevel mat. Jeg er lykkelig dersom jeg bare får litt. Med alle disse bombene som slippes fra flygemaskinene, lurer jeg på når jeg slutter å eksistere. Kanskje vil det være bedre å dø. Jeg klarer ikke lenger å holde ut smertene ved sulten. Gi meg mat eller gi meg bomber. Jeg venter.”

Det er uvisst om Dillawar er død eller levende, skriver Rahman. Men mange av hans venner har blitt offer for bomber eller for en tærende sult. Sju-åtte millioner sivile afghanere står framfor en katastrofal vinter, og mange vil dø, sier både FN og de humanitære organisasjonene. Men i følge vestlige politikere (Bombevik medregna) er dette en ”akseptabel pris”, slik Madeleine Albright sa det om en million irakiske barn.

Albrights etterfølgere kan stille seg brutalt skrevende foran TV-kamera, mens mikrofonholderne bukker. Og de omtolker terrorist-begrepet i hytt og vær slik det passer dem. På noen øyeblikk har de nådd en milliard mennesker med sin propaganda.

Barnas brev virker derimot langsomt. Først blyant og papir. Mange finner ikke slik luksus blant murbrokker og fillete telt. Men finner de det, skal orda leites omhyggelig fram og formes. Til sist skal noen bære brevet fram til adressatene. De risikerer å bli kalt propagandister av media.

Men la oss anta at noen få brev faktisk når fram til adressaten. Som sannsynligvis vil fare opp i raseri og utbryte: ”Ta fram brevene med anthrax i stedet.”

TVI