I samband med diverse demonstrasjoner fra London til Quebec hadde det amerikanske FBI laga ei liste over farlige, ettersøkte terroristgrupper. Blant dem var "Carnival Against Capital" - "Karneval mot kapitalen" - oppført. Og i Quebec slo gjengen til som venta: Utafor det massive, seks kilometer lange gjerdet rundt "frihandelssonen" stilte de opp en kopi av middelalderens katapulter - en slik som Hårek bruker når han skal skyte Kark inn i engelske borger - og fyrte av sine ganske spesielle artilleri-prosjektil: Lodne, koselige teddybjørner med slagord mot kapitalismen.

Politiet oppdaga fort at CAC ikke er noen organisasjon. Den er et rosa gateball, ei bløtkake i trynet på kapitalismen; en mann i blondekjole; en flammesluker; en sambarytme. Den er en taktisk og psykologisk vri på motstanden mot global kapitalisme. De går ikke lenger med plakater og slagord fra A til B, eller lytter til flammende taler. Dersom FBI vil infiltrere denne bevegelsen, må agentene kle seg i mamelukker og rosa strutsefjør.

Et herlig bilde fra Prahas gater viser CACs "underavdeling" med navnet "Tactical Frivolity" - "taktisk skamløyse" - som består av jenter i minimale, sterkt utfordrende klær og ni fot høge fjørdusker - dansende i møte med en massiv mur av dystre og litt forskremte tsjekkiske politifolk under Det internasjonale pengefondets møte i Praha i september 2000. Fra både Quebec, Gøteborg og Genova husker vi folk som var innhylla i papp, dørmatter og dykkerdrakter under kvite overalls. De var væpna med vannpistoler, og tok sikte på å trenge seg gjennom politisperringene utelukkende ved trykk, ikke med vold. (Vi husker også aviser og telegrambyråer som prøvde å hevde at overalls-gjengen var "bevæpna", enda de visste bedre). En ny ånd blant demonstrantene har gjort dem leende, ertende og usårbare. Som en deltaker sa det i Quebec: "Uansett om vi er blitt sparka i ræva, har vi det langt artigere enn dem." Og til de dystre økonomene i Praha sa karnevalistene: "Vi ønsker ikke å sitte ved deres bord. Vi vil danse på det."

Karnevalet er et gammelt kulturfenomen på linje med hoffnarren. Det skal nøytralisere samfunnsmessige spenninger ved å snu maktpyramiden på hodet - ei lita stund. På kort sikt har alltid karnevalet og revolusjonen hatt samme mål - på lang sikt har det vært motsatt. Blåmandagen var forutsetningen for at fyrsten og føydalsamfunnet kunne akseptere karnevalet. På blåmandagen blei hierarkiet re-etablert.

De nye media og vår private rikdom har gjort karnevalet tilgjengelig på skjerm døgnet rundt. Riktig nok i sin konforme versjon - men virkemidlene står til rådighet også for dem som vil legge et revolusjonært innhold til grunn. Og i vår tidsalder er også blåmandagene individualisert og utafor systemets rekkevidde. Derfor kan karnevalistiske endringer plutselig bli varige, og derfor farlige for systemet. Det klassiske eksemplet har vi fra den sør-indiske delstaten Karnataka: 50 000 bønder stilte seg opp framfor regjeringskontora og lo en heil dag fra morra til kveld. Neste veke kollapsa regjeringa.

Karnevalistiske virkemidler har tradisjon i den økopolitiske bevegelsen. En av de norske klassikerne, kjent også internasjonalt, er Natur og Ungdoms forsøk på å kraftutbygge fontenen framfor Oslo Lysverker i syttiåra. En av de siste aksjonene besto i at engelske trafikk-aktivister arrangerte et ulovlig karnevalsopptog på en motorveg i London. 10 000 mennesker dansa omkring to ti meter høge og tre meter breie karnevalsfigurer med vide skjørt. Musikken var øredøvende. Skjerma fra politiets blikk og overdøvd av musikken brukte noen demonstranter pressluftbor til å bryte opp asfalten og plante trær midt etter motorvegen.

Latin-Amerika er karnevalets heimstavn, derfor har vi mange eksempler fra sør- og mellomamerikanske land på karnevalets politiske kraftpotensial. De beste blant de gode er zapatistene, de indianske opprørerne i Chiapas i det sørlige Mexico. De kjenner TV-mediets gjennomslagskraft, og veit at alle selskapene er ute etter seervennlige scener, uansett om parolene bakom er i strid med eiernes politiske syn. I 1999 trua de gjennom media med at "det zapatistiske flyvåpenet vil angripe regjeringsbasen Amador Hernandez i kveld." Media kom halsende - og hva fikk de se? Jo, ei gruppe indianere som bombarderte soldatene med papirfly. Påskrifta var slik: "Soldater - vi veit at fattigdom har fått dere til å selge liv og sjel. Jeg er også fattig, det samme er millioner andre landsmenn. Men du er verst ute å kjøre, for du forsvarer den som utbytter oss - presidenten og hans pengesekker."

I mars i år kom zapatistenes mest spektakulære aksjon: "Y la selva se movio" - "skogen er ute og går". Med greiner fra regnskogen kom indianerne fra Chiapas. Etter å ha passert 13 delstater, marsjerte skogen til slutt inn i Mexico Citys hjerte og ropte med greinene hevet: "Demokrati! Frihet! Rettferd! Det var naturens og naturmennneskenes karneval mot kapitalen. (Framstillinga bygger på en artikkel av John Jordan og Jennifer Whitney i New Internationalist sept.2001).

TVI