Den 11. september 2001 slo terroren for første gang til i en kjempeby - en megalopolis - og i sjølve kjernen av denne, sett ut fra både økonomiske, maktpolitiske og ideologiske kriterier. På den måten blei denne hendinga så skjellsettende at vi kanskje kan snakke om et nytt politisk paradigme: Krisa i Megalopolis.

Noe av essensen i den nye virkelighetsoppfatninga blei uttrykt av president George W. Bush, da han i et anfall av realisme sa dette: "Jeg ser ingen hensikt i å sende en rakett til halvannen million for å ødelegge et telt som koster ti dollar." Stort klarere kan det ikke bli uttrykt at altfor stor overmakt ender i avmakt.

I løpet av de siste fem åra har vi passert et historisk skille: Fra nå av bor over halvparten av jordas befolkning i større byer. Og blant byene er det igjen noen som vokser enormt i forhold til den generelle folketilveksten: Mexico City, New York, Tokio, Mumbai, Calcutta, Lagos, ... lista kan gjøres lenger, men ikke veldig lang. Hvor mange millioner hver av dem huser, veit de knapt nok sjøl til enhver tid. Hvor store de må være for å kalles en "megalopolis", er også uklart. Hva de menneskelige konsekvensene blir, varierer fra storby til storby; men visse utviklingstrekk er felles, og de er skremmende. Erling Fossens romantiske forestillinger om et nettverk av bystater etter hellensk mønster, praktisert ut fra forvokste skandinaviske småbyer som København og Stockholm - for ikke å snakke om Helsingfors og Oslo - er i global sammenheng som å tenke seg at alt fiske i de nordlige hav skal utføres med sjarken hans Edvart.

Les bare hva FNs rapport om verdens storbyer kunne melde sommeren 2001: "De voksende storbyene er som et globalt nettverk, tettere og tettere forbundet av transportlinjer og kommunikasjon." Og urban-forskerne Graham og Marvin følger opp disse realitetene slik: "Grensene mellom land og by gjøres flytende, og metropolen med ett bysentrum gjøres til et kosmopolis med mange sentra. De lokale nettverkene (mellom de økonomisk velbergede) knyttes teknologisk og økonomisk tettere sammen med de globale nettverkene. Men det skjer en sosial frakopling nedenfra."

Og de to nevner eksempler på hvordan dette "ny-hellenske nettverket av storbyer" utvikler seg til et klassesamfunn med isgufs fra ei dyster fortid:

"Over 50 000 vestlige diplomater og business-folk bruker nye biometriske smartcards, slik at de kan slippe forbi køene i pass- og innsjekkingskontrollen i lufthavnene - og den virkelige eliten flyr privatfly fra det ene urbane knutepunktet i den globale økonomien til det neste.

Mens de velstilte kjører på hurtige betalings-motorveger i Los Angeles, Toronto, Jakarta, Bangkok og Melbourne, drar med høghastighetstog i Europa, går i "airconditioned skywalks" i Minneapolis eller søker ned i private, bevoktede gangtunneler under Houston, så bryter de offentlige service-tjenestene sammen for de fattige, de marginaliserte og de overflødiggjorte.

I den brasilianske storbyen Sao Paulo kjøper de superrike private helikoptere, middelklassen etterspør armerte biler for å unngå overfall fra kriminelle og fattige i gatene, mens de overfylte kollektive transportsystemene beveger seg i sneglefart."

Så vil vel mange si: "Når vi tillater enkelte å bli rike, må vi også tillate dem å kjøpe seg visse fordeler for de pengene de tjener."

Men så enkelt er det ikke, sier Graham og Marvin. "Privatiserte offentlige institusjoner gir subsidier og fordelaktige ordninger til transnasjonale selskaper og brukere med såkalt "høg verdi", mens man underminerer service-ytingene til den fattige delen av befolkningen.

I Jakarta - denne byen med de prangende nye betalingsvegene og spredt bebygde "pakkelandskaper" for de rike - må den fattige majoriteten av befolkningen stadig hente vatn fra selgere som tar opptil tretten ganger så mye for literen som det koster å vatne golfbanene og landskapshagene i de rikes nye og vel bevokta satellitt-byer."

Sosiologene Manuel Castells og Zygmunt Baumann har tidligere beskrevet hvordan den sosiale oppsplittinga i storbyene skjer via såkalte "gated communities" - portvakt-samfunn. Overvåkinga sprer seg fra lufthavner, finanssentra og shoppingsentra til trafikale knutepunkter, operabygg og idrettsarenaer. Mens de underprivilegerte blir utestengt fra de viktigste sentra og innestengt i ghettoer.

Aner vi allerede her ei kilde til raseri, uro og såkalt "terror"? For hva er de vestlige medias terrorbegrep bygd på, annet enn de fattiges motterror? Nåtidas og framtidas utestengte og innestengte folkemasser vil ikke finne seg i den moderne urbanismens akselererende klasseskiller. Og deres eneste våpen er motterrorisme. Det som skjedde på Manhattan 11. sept. 2001, er derfor et forvarsel om at den urbane modellen som utvikles i de kapitalistiske megalopolis, vil føre til mange katastrofer av liknende slag i framtida. Og de såkalte "terroristene" vil ikke alltid ha fremmed pass.

Men var oldtidas oppskrytte greske bystater så forskjellige fra dette? Meir om det neste gang.

TVI