Hodejegerne

: I forrige maned var det fleire oppslag i norske aviser om ”hodejegerne pa Borneo/Kalimantan som drepte maduresiske innvandrere og kappa hodet av dem med macheter”. Skildringene i norsk presse var, som vanlig nar det gjelder slike saker, sterkt merka av vestlige, spesielt amerikanske mediegiganters reportasjer.Og disse tar naturligvis betimelig hensyn til at Indonesia er en av USAs beste venner i Asia, uansett om favoritt-presidenten Suharto blei jaga av folket. Dere husker han som drepte over en halv million venstreorienterte mennesker i 1965, og dermed i folge Aftenposten ”loste Indonesias kommunistproblem”. For a fa dette til, hadde han i folge John Pilger omfattende hjelp av amerikansk etterretning, som hadde registrert radikale mennesker, sakalte ”kommunister”, i femten ar. Dodslistene blei overlatt til Suhartos bodler fra den amerikanske ambassaden i Djakarta. Bodlene drepte ikke bare familieoverhodet, de avliva konsekvent alle barna i familien ogsa. Dersom CIA hadde registrert faren som ”k-symp”, (Haakon Lies merkelapp), betydde det dodsdom ogsa for dattera pa fire. Pa Bali, der norske filosofer av og til samles til solfylt meditasjon over livets mangslungne mysterier, blei atti prosent av l?rerne og de intellektuelle henretta sammen med sine familier. Tilsynelatende plages ikke norske filosofer av slike dystre fakta i dag.

Suharto var ut fra amerikansk tankegang en typisk problemloser. Han ville ogsa lose befolkningsproblema pa de tett befolka oyene Java og Madura ved a flytte folk til sakalte ”tynt befolka omrader”. Men akkurat som i Palestina fantes det folk i omradene fra for. Og akkurat som i Palestina viste innvandrerne en suveren forakt for disse menneskene, som de betrakta som ”primitive” og ”ikke-troende” (ikke-muslimske). Og de tok fra dem jorda, fordi de ikke dreiv kommersielt jordbruk og ikke hadde privat eiendomsrett til omradene. De opprinnelige innbyggerne blei n?rmest fredlause i eget land. Slikt er mildt sagt et opplegg til voldsomheter.

Og det blei det. Dayakene gikk laus pa maduresernes landsbyer, drepte folk og brente hus. Madureserne svarte pa voldsomhetene, men deres folk var ”mindre aggressive” i folge byrameldingene. Dessuten ”tok dayakene opp stammens gamle tradisjoner med a hogge hodene av likene, og spise hjertene”.

Det forste var sant i noen fa tilfeller; det andre var logn. Riktig nok spiste dayakene hjertene av fiendene i gamle dager, for a overta deres styrke. Men det var et slags respektfullt ritual overfor en jamnbyrdig motstander. I dag er dayakene kristne, i alle fall pa overflata, og mange av dem har utdanning. De fleste lever av regnskogens overflod av frukter og vilt, men mange er ogsa l?rere og sjukepleiere. Forsokene pa a vekke til live de europeiske fordommene mot ”hodejegere og kannibaler” er et opplegg til a utpeke et nytt ”banditt-folk”, etter at serberne, i alle fall halvparten av dem, har gatt i knestaende for bombemennene fra NATO. Dayakene er nok utpeikt til a dele skjebne med hutuene, irakerne og cubanerne som ”verdens avskum”. Og som alltid for: Norske aviser iler til og stror mjol pa Pentagons kaker. Slik at norsk opinion holder seg i ro ved en eventuell massakre pa dayaker.

I folge kilder utenom aksen Stortorget-Pilestredet har det blitt drept 500 mennesker pa Kalimantan, og bare vel halvparten er maduresere, resten er dayaker. Det betyr at det mildt sagt er en viss forskjell pa dayakenes ”losning av sitt madureser-problem” og USA/Suhartos ”losning av kommunistproblemet”. Men det er ikke a vente at norske media skal la seg merke av det, tvert om.

A propos kannibaler og filosofer: Var folkekj?re og kranglevorne Bergens-professor Arild Haaland skreiv en gang ei lita bok som heter ”Til forsvar for kannibalismen”. Der lanserte han den kontroversielle, men geniale ideen at enhver som dreper et menneske i krig, skal v?re forplikta til a spise liket. Dersom dette blir gjennomfort konsekvent, sa han, vil det bli slutt pa de grusomste krigene pa var jord: De som utfores ved hjelp av avansert vapenteknologi av de sakalte ”utvikla” folkeslag.

Hadde dayakene opprettholdt sine primitive skikker med a spise hjertene pa de drepte madureserne, hadde kanskje mange hundre av dem v?rt berga, rett og slett pa grunn av darlig appetitt hos dayakene. For ikke a snakke om hva som ville skjedd dersom den indonesiske diktatoren Suharto matte invitere USA-ambassadoren og CIA-sjefen til gallamiddag med heilstekte kommunistbarn pa menyen. Ikke bare en dag, men kontinuerlig i 35 ar.
La oss ogsa tenke pa hundretusener av dode, utmagra irakiske unger. De vil jo v?re reine slankekosten for overvektige amerikanere.

TVI
Artikkel-fortsettelse: Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!