(8 - 2017) Del 3 av 3: For 75 år siden opplevde innbyggerne i Leningrad et mareritt som knapt kan beskrives. Vinteren 1942 skulle bli den verste i den 872 dager lange beleiringen av byen. Hitlers mål var at innbyggerne som ikke ble drept gjennom artilleriangrep og flyangrep, skulle sultes ihjel.
Det var ikke bare matmangelen som forvoldte store problemer, og etter hvert enorme dødstall blant Leningrads befolkning. Men også de hyppige bombeangrepene og artilleribeskytningen rammet mange. Lena Mukhina, som forøvrig fylte 17 år i november 1941, skildrer det slik: «I dag er det 9. september. Klokka er tolv på natta. Det var ni (fly)alarmer i dag, hvorav to varte litt over to timer. Gud, så utmattende det er med så hyppige alarmer. Hvis flyalarmen går ni ganger om dagen ti dager på rad, tror jeg det blir betydelig flere gærninger enn sinnsfriske her i byen.» Disse ni angrepene forårsaket hundrevis av drepte og titalls ødelagte bygninger.
I dagboken skriver hun at vi skal hevne oss på «dem» for alt. «Blod for blod! Død for død! Disse dyrene i menneskeham utsetter de sovjetiske borgerne som går i fellene deres, for en tortur som får middelalderens dystre torturkamre til å blekne. For eksempel kan de hogge av armene og beina på et menneske, og den stumpen som er igjen og fremdeles lever, kaster de på bålet. Nei de skal få unngjelde. De skal få unngjelde for innbyggerne i Leningrad, Moskva og Kiev, og de mange andre som er drept av bombene, for de forpinte, vansirede og sårede Røde armé-soldatene, for kvinnene og barna som er skutt, pint til døde, stukket i hjel, hengt, levende begravd og brent. For ungjentene og småjentene som er blitt voldtatt, for gutten Sasja som ikke lot seg skremme fra å gå med rødt halstørkle og ble hengt, for småbarna og kvinnene med spedbarn på armen, som disse villmennene jaktet på for moro skyld der de satt bak spaken på flyet og pepret dem med ekspanderende kuler – alt, alt dette skal de få unngjelde for.»
Jernbanelinjene inn til Leningrad var på tyskernes hender. Men på den østlige linja ble det transportert varer gjennom byen Tikhvin og fram til Volkov, som lå to mil fra den lille havna Novaja Ladoga. Herfra ble forsyninger transportert på lekter over Ladogasjøen og fram til Osinovers, og videre med tog de siste på 45 kilometer inn til Leningrad. I løpet av høsten hadde man via denne ruten fått inn forsyninger tilsvarende 20 dagers «behov».
8. november lyktes det tyske styrker å erobre Tikhvin. Nå var det bare mulig å få inn forsyninger til Leningrad med fly. Byens partileder Zjdanov klarte å få 64 fly til disposisjon. Kun en snau tredjedel av flyene var til enhver tid operative. Daglig klarte de å få inn førti til femti tonn med forsyninger, i hovedsak frosset kjøtt. Det var langt fra tilstrekkelig i forhold til byens befolkning, foruten sjøfolk og soldater som også var i området, totalt 3,3 millioner mennesker. Byens militærråd ga derfor ordre om det i løpet av to uker måtte bygges en vei på hele 200 kilometer fram til byen Zaborje. Samtidig la isen seg på Ladogasjøen, noe som medførte at lektertrafikken opphørte. Isen var likevel for tynn for å benytte hest og slede eller lastebiler. Først den 20. november var isen såpass tykk at en konvoi med 300 sleder trukket av hester la i vei mot Leningrad med forsyninger. To dager etter la den første konvoien med lastebiler ut over isen. Flere lastebiler gikk gjennom. De neste dagene ble flere lastebiler truffet av fiendtlig ild, eller rett og slett brøyt sammen. På den primitive veien som ble anlagt i løpet av noen dager, brukte konvoien 14 dager fram og tilbake. Det var derfor viktig å gjenerobre den tyskokkuperte byen Tikhvin, og presse tyskerne tilbake mot vest i god avstand fra jernbanelinjen som gikk mot Volkov. Den røde armé satte inn 300 000 soldater i slaget om Tikhvin. 80 000 soldater falt, ble tatt til fange eller ble savnet. De tyske tapstallene var på 45 000. Gjenerobringen av Tikhvin lettet arbeidet med å få fram forsyninger. Det lyktes sovjeterne og frakte 270 900 tonn matvarer og 90 000 tonn drivstoff over isen på Ladogasjøen før den smeltet i april måned i 1942.
Pavlov som hadde ankommet byen i begynnelsen av september med blancofullmakt fra Moskva for å ta seg av forsyningsspørsmål, oppdaget at kartotekføringen ikke hadde fanget opp alle de som hadde dratt fra byen. Innføring av strengere straffer og mer kontroll førte til at månedlige utstedelser av rasjoneringskort falt med flere titusener. I oktober ble det bestemt at alle kort skulle registreres på nytt, og alle måtte personlig legge frem bevis for sin identitet. Selv om innbyggerne fikk rasjoneringskort, måtte de belage seg på å stå timevis i kø i kulda og mørket. Ofte fikk de heller ikke den angitte rasjonen, men langt mindre eller faktisk ingenting. Dette førte til både svartebørshandel og korrupsjon.
Sulten førte til at mange artikler ble brukt som «mat», eller ingredienser i mat. Den såkalte beleiringspuddingen, forteller forfatteren Fadejev, var en pudding som ble laget av snekkerlim. Slikt lim kokes av ben. Limet ble kokt så lenge at bare kjøttkraften ble igjen, dvs. den forhenværende kjøttkraft. Så tilsettes gelatin, og man lar puddingen avkjøles. Puddingen er helt smakløs skriver Fadejev, og næringsinnholdet er heller tvilsomt. Men det døyvet noe av sulten.
Desperate innbyggere skrapte tørket klister fra baksiden av tapet og kokte opp sko og belter. På gatemarkedene ble det solgt jord som hadde vært under restene av brente pakkhus, hvor det hadde vært lagret sukker. Denne jorda smakte søtt. Kjæledyr som katter og hunder ble slaktet og spist. Vi vet også at det forekom flere tilfelle av likfortæring og kannibalisme. På slutten av 1942 var det i alt arrestert drøye 2 000 personer som ble anklagd for dette.
Sulten førte også til endring av folks personlighet, men også relasjon mellom familiemedlemmer. Jelena Kotsjina noterte ned sine inntrykk. Hun forteller om et godt forhold til sin mann i forkant av krigen. Det unge paret har akkurat blitt foreldre. Mot slutten av 1941 var matsituasjonen kritisk for det unge paret. Jelena forteller at hun øser opp fire gryteskjeer med såkalt suppe til mannen sin Dima, og to til seg selv. Suppen er lagd av snekkerlim og brødsmuler. Det at hun selv bare får to gryteskjeer gir henne etter avtale rett til å slikke gryten. Mannen spiser med teskje for å drøye «måltidet», og blir fortere ferdig enn sin kone. Jelena har tilfeldigvis fått en hard skorpebit som hun tygger med glede. Hun merker at mannen stirrer hatefullt på kjevene hennes. «Du spiser langsomt med hensikt bryter han ut, du forsøker å pine meg». Dima nistirrer på henne med øyne bleke av raseri. Hun blir livredd. Hadde det rablet fullstendig for han?
Vinteren 1941/1942 ble veldig kald. Bruk av strøm ble forbudt. Gjerder, boder, møbler og trehus ble brukt som brensel. Bøker og tregulv fra forlatte leiligheter ble også benyttet. Kloakken sluttet å fungere. Offentlige bad måtte stenge. Vannledninger frøys, så folk måtte hente vann i bøtter og spann. Når folk var utsultet ble det en tung øvelse å bære dette oppover i etasjene. Optikkingeniøren Dmitrij beskriver hvor vanskelig det er å utføre selv den minste fysiske bevegelse. Bare det å skulle snu seg i sengen må han samle krefter for å gjøre. Det å skulle stå opp er et hinder som må overvinnes. Oppe blir bevegelsene langsomme. Man fryser alltid. Sulten er ubeskrivelig. Det å skulle hilse på kjente blir en kraftutfoldelse man helst sparer seg.
Forholdene på sykehusene var ille. Helsevesenet ble selvfølgelig overbelastet. Det kunne gå ukesvis uten at sengetøyet ble vasket. Rommene var uoppvarmet. I korridorene kunne det finnes provisoriske ovner, så pasienter flyttet ut dit. Pasientene frøys og dekket seg til med møkkete kåper og frakker. Toalettene virket ikke. Gulvene ble ikke vasket. Ved et av sykehusene var det bare 27 av 181 leger som meldte seg til tjeneste. Av sykepleierne var det litt over halvparten som var i jobb. På enkelte sykehus som var helt uten oppvarming i flere dager, ble løsningen at flere pasienter sov i samme seng.
Sulten, kulda og elendige sanitære forhold førte til at tusenvis av innbyggere døde hver dag. Mens det i juli 1941 var i underkant av 4000 begravelser i Leningrad, steg tallene måned for måned. I november måned var det over 11 000 begravelser. Utover vinteren steg dødsfallene kraftig. Mellom 6. og 13. desember døde 841 mennesker bare ute på gata. I januar 1942 døde over 101 000 leningradere, i februar økte det til nærmere 108 000 mennesker, i mars 99 000 og i april 80 000. I disse månedene døde i gjennomsnitt mellom 110 og 160 av byens innbyggere hver time. Lik hopet seg opp i tusenvis. De ble stablet i rekker på et par meter i høyden og inntil et par hundre meter lange. Myndigheten ga derfor ordre om at ovner på flere fabrikker skulle benyttes som krematorier, og ovnene oppnådde en kapasitet på 30 000 i april 1942.
Den tolv år gamle Tanja Savitsjeva skrev: 28. desember 1941 kl. 12.30 – Zjenia døde. 25. januar 1942 kl. 15 - Besta døde. 17. mars kl. 05 – Ljoka døde. 13. april kl. 02 – onkel Vasja døde. 10. mai kl. 16 – onkel Ljosja døde. 13. mai kl. 07.30 – Mama døde. Familien Svitsjov er døde. Alle er døde. Bare Tanja er igjen.
Lena Mukhina «feiret» sin 17-årsdag 21. november 1941. Hun tenker tilbake på hvordan hun hadde kost seg med deilig mat da hun ble 16. Skulle hun oppleve 21. november 1942, og bli 18 år? Hennes høyeste ønske er da å skjære en tykk skive svart brød som hun skal smøre på et tjukt lag smør. «Den tjukke brødskiva med smør kommer til å være en større luksus enn alle delikatesser, alle gode ting til sammen, alle bløtkaker og alle terter. Å Gud, så deilig det skal bli å bite i og tygge det brødet, brød, ekte brød».

Dette er bare en start på artikkelen. Resten må du abonnere for å lese eller kjøpe på nett/Narvesen.