(Nr 1 - 2011) I 1936 BLE DET HOLDT VALG TIL CORTES, DEN SPANSKE NASJONAL-FORSAMLINGEN. VALGET BLE VUNNET AV FRENTE POPULAR (FOLKEFRONTEN) SOM BESTO AV ANARKISTER, SOSIALDEMOKRATER OG KOMMUNISTER.

AV TOR INGE BERGER

Folkefronten hadde gått til valg på en jordreform, en tildeling av jord fra de enormt rike godseiere til de som dyrket dem. Videre ønsket de en fabrikklovgivning i industrien og en reduksjon av den katolske kirkes makt, ikke minst over skolevesenet. Motkreftene samlet seg, og 6. juni gikk en kodet radiomelding ut: ”Himmelen er blå over Spania.” Dette var et signal til offiserene å gjøre statskupp. Kuppet var bare delvis vellykket, omtrent halvparten av Spania sto fast i sitt forsvar av republikken.

Mediaomtalene den gang
Begivenhetene på den Iberiske halvøy vakte stor oppmerksomhet. I høyreavisen Sarpen ble den lovlige spanske republikk konsekvent omtalt som ”de røde”. Kuppmakerne ble kalt ”de spanske nasjonalister”. I Sarpsborg arbeiderblad var språket et annet. Franco og hans tilhengere ble kalt fascister, mens motpartiet ble omtalt som den spanske regjering. SA ga sjenerøst spalteplass til omtale av Spania-arbeidet. Det var knapt en uke hvor ikke kampene i Spania ble omtalt.
Sympatien var klart på republikkens side. Så vel den faglige som den politiske del av arbeiderbevegelsen ønsket konkret å vise solidaritet med folkefronten. I Oslo ble det dannet en sentral komité for hjelpen og lignende komiteer ble etter hvert organisert i de fleste byer.

I november i 1936 sto Francostyrkene utenfor Madrid. Samme måned ble det dannet en hjelpekomité for Sarpsborg og omegn. Fagbevegelsen i distriktet hadde en bred plass. Formann var Fritz Fridholm. Senere, da han ble nestformann i Papirindustriarbeiderforbundet, overtok en fremtredende kommunist, William Mikalsen.
Komiteen organiserte åtte store møter. De fleste ble holdt i den store salen i Folkets Hus. Komiteene hadde et tosidig mål: det ene å opplyse om hva den spanske borgerkrig dreide seg om. Det andre med økonomiske og andre bidrag å sende hjelp til den spanske republikken. Dessuten ønsket man å øve politisk press for å få den norske regjeringen til å oppgi nonintervensjonspolitikken.

En av parolene første mai 1937 var: Våpen til Spania. Norge hadde gått med i den såkalte nonintervensjonsavtalen. Det samme hadde stormaktene Frankrike, England, Tyskland, Italia, Sovjetunionen. Komiteen var ren humbug. Mens England og Frankrike overholdt avtalen til punkt og prikke, øste Tyskland og Italia krigsmateriell og regulære militære formasjoner til hjelp for Franco. Da Sovjet så hvor landet lå, trakk de seg fra avtalen. Ifølge norsk lov ble det straffbart å dra til Spania for å kjempe mot fascismen.

Foredragsholdere
Ofte kom det folk utenfra som foredragsholdere. Willy Brandt, Kristian Gleditsch, Nini Haslund Gleditsch, Rolf Gerhardsen, Gerda Grepp og den hollandske kapteinen Jeff Last og Per Borgersen fra den sentrale Spaniakomiteen.
Det var alltid kulturelle innslag og tablåer på møtene. Villers ensemble spilte. Jenny Wahl leste ”Du må ikke sove”. Det ble vist frem dokumentarfilm fra Spania. Ofte ble det arrangert tablåer: et av tablåene het ”Bomber over Madrid”. I bakgrunnen var det tegnet hus i ruiner, lyd og lyseffektene fikset man selv. Slag på en jernplate var bomber som falt. Ved å koble 110 volts pærer til lysnettet blafret de voldsomt opp før de sluknet. Maskingeværild var erter i et spann. Det virket så realistisk at en dame måtte hjelpes ut.

Fagforeningene var en svært viktig støttespiller. På møtene ble det alltid solgt Spaniamerker. De kostet 25 øre. På merkene sto: Støtt Spania. Fagforeningen kunne ellers vedta å bevilge penger til hjelpekomiteen, eller det ble samlet inn penger blant møtedeltagerne. I Spaniakomiteens beretning i 1938 fremgår at i alt var det solgt 600 merker.