Blomsterterrassen ved nr. 19

Ved nr. 19 på Blomsterterrassen er det om lørdagen knepent med plassen.

De står der i lange og ropende rekker
Med blomster i kurver og kasser og sekker
Og omsetter markenes ydmyge pynt
Og havenes smykker i klingende mynt.

En broket og svaiende eventyrhekk
Med alle slags blomster i roten og toppen:
På selvsamme gren en peon stråler frekk
Og forsøker en rose å lirke op knoppen!
For grenen er hånden til konen som selger,
Og kunden stpr uviss og vraker og velger.

Slik hever de hender med blomster i
Mot alle som kjører og går forbi
Og lovenes håndhever vis-a-vis!

Men mange er dere som haster av sted
Og ikke har øie for fortauets bed
Og ikke kan kjenne i gateluften
Den redde og flyktende blomsterduften.

--

En formiddag så jeg en stakkars kropp
Bli bragt forbi av en lovens svenn –
En synder på jorden som nu skulde op
Og sitte i celle igjen.

Det var nok en vanlig hr. Dagligdagsen
Av dem som bestandig må komme i saksen.
Han hadde vel tatt noe, ingen gav ham.
Til gjengjeld tar man en sommer fra ham.

Men plutselig stanset han dum og forvirret,
Og stod der i noen sekunder og stirret
På blomstene over på motsatte siden –
Som en der har våknet og brått ser at tiden
Er gått ubegripelig fort.

Så løfter han hodet, og blikket gled bort –
Ut over torvet og husenes tak,
Ut over byen og åsene bak,
Ut mot det fjerne, hvor solskyer lå
Rede til reisene inn i det blå…

Han prøver å slite seg løs med et kast,
Men hånden i armen grep hårdere fast.

Igjen gikk hans øine fra blomst til blomst.
Så sleptes han op for å få sin bekomst.