Viggo Villmann

Med den grønne genser, det røde hår
og korderoybuksene gule -
slik er det jeg husker ham, der han står
ved kartet og famlende foreslår
å finne Milano i Thule!

Ja det var'n Viggo Olsen, gett,
den dårligste i klassen,
men første mann i gymnastikk
som greide stift på kassen!

Han var ikke kvikk gjaldt det bok og pugg,
det blev til at hakke og stamme.
Men gjaldt det å klatre i tau, så lugg
han fart som en hauk, og vi så hans lugg
fly op som en dansende flamme.

Ja, det var'n Viggo Olsen, gett,
som bøker gjorde bange -
med never til å bokse med
og hode for å stange!

Det var ikke mye til kar han var
i kamp med de ukjente x'er.
Men slagsmål - jeg synes jeg ser han knar
en fiendes surdeig med neven bar -
da kunde han sine lekser!

Ja, det var'n Viggo Olsen, gett,
som aldri lærte salmer,
men mangen song om Edens øi
med hulagirls og palmer!

I halvsøvne, duppende, han hang ved
sin pult i de langsomme timer.
Men skulket han, visste vi god beskjed -
da var han på havnen i selskap med
en kompis ombord i en steamer!

Ja, det var'n Vigggo Olsen, gett,
han var vel smått begavet,
men i hans blod gikk suset fra
det store, salte havet!

Av fødsel og evner en arbeidsbi
fra mørkeste dypet i byen...
Men gjennom hans sinn jog en het og stri
og seirende drøm om å flakke fri
i solskinn og storme om jorden som skyen!

Ja, det var'n Viggo Olsen, gett,
hans hjem var svarte gater,
men sky og vind og sol og sjø
de var hans kamerater!

Jeg ser i et blad noen snaue ord:
En sjømann fra Oslo forsvunnet.
Den gamle historien: slått overbord...
- Jeg tror han har slåss som bråttsjøs bror,
men stormen og natten har vunnet.

Ja, det var'n Viggo Villmann, gett,
den verste gutten på skolen.
Nu er'n gått nedenom og hjem
til dypet langt fra solen.