(Zafer Gözet - nr 6 - 2010) I disse dager vil de fleste hovedforhandlinger for årets hovedtariffoppgjør være starta. Et hovedtariffoppgjør som vil bære tydelig preg av ettervirkninger av den såkalte ”finanskrisa”. Basert på foreløpige kjennskap til kravene fra fagbevegelsen og ikke minst kravene fra borgerskapets organisasjoner, kan man allerede nå fastslå at dette blir nok et defensivt hovedtariffoppgjør. Borgerskapets grunnholdninger og strategi i den pågående klassekampen er kjent for alle. Det samme kan dessverre ikke sies om arbeiderklassen i dag.

Tilfeldigvis deltok jeg noen timer i forveien av denne artikkelen ble skrevet ferdig på et tillitsvalgtkurs om bl.a. den nye IA-avtalen (IA = Inkluderende arbeidsliv). Før man går videre, må det sies at vi hadde en dyktig kursholder som kunne den ferdigskrevne IA-avtalen. Innledningsvis ble det nevnt ”krefter som ønsket omkamp” på sykelønnsordningen. Hvem disse ”kreftene” skulle bestå av, ble ubesvart. Etter hvert ble det hele kokt ned til dårlige ledere på ulike nivå på ulike arbeidsplasser. Snakk om klasseperspektiv? Nei, da… Ettersom IA-avtalen er nevnt, må det spesifiseres at avtalens lovtilpasninger er foreløpig uklare. Man vet derfor ikke hvordan selve avtalen vil slå ut i praksis, når lovtilpasningene er på plass.

På ovennevnte tillitsvalgtkurset var ”konfliktløsning” et annet tema. En kunnskapsrik og dannet prest tok for seg konfliktløsning på mellommenneskelige relasjoner. I spørsmål om uforenlige interessekonflikter mellom borgerskap og arbeidere, tydde man til kjente svar og klasseperspektivet ble eliminert.  Det var da enklere å anklage ”nasjonalstater” som iflg. presten var hovedårsak for både 1.- og 2. verdenskrig.

I et oppslag på www.frifagbevegelse.no kunne vi lese 12. mars at borgerskapet krever lengre arbeidsdag, mens Fellesforbundets leder Arve Bakke har uttalt seg ganske rund i fagforeningas krav: ”Fellesforbundets krav ved forhandlingene er at medlemmene skal få like mye å handle for neste år som de har i år, og at de som tjener dårlig skal få mer.” På samme nettsida datert 9. mars kunne vi lese et skryt uten sidestykke om ”Det store klassekompromisset” skrevet av Torgny Hasås for LO-Aktuelt. Ovennevnte artikler representerer bare to av flere som vil bidra til en forvirret klassebevissthet.

For oss kommunister har det alltid vært kjent at sosialdemokratiet dekker seg bak det positivladede ordet ”samarbeid”. Ved oppstart av kapitalismen, kunne man åpent forsvare kapitalismen som system. Samtidig med at klassekampen tilspisset seg og arbeiderklassen gjorde seg stadig mer gjeldende i samfunnsarenaen, måtte systemet framtre forsiktig også i språklige formuleringer. Det var nærmest en skam mellom folk å kunne fremheve og forsvare kapitalisme som system. Vi registrerer imidlertid at det er flere og flere som faktisk våger å stå fram og forsvare det kapitalistiske systemet åpenlyst. Dette henger nøye sammen med styrkeforholdet i den pågående klassekampen.

I en annen fagforeningssammenheng ble pensjonsspørsmålet drøftet. I denne sammenheng ble det påpekt at fagbevegelsen ikke hadde akseptert dårligere vilkår. Dette utsagnet ble brukt i forbindelse med avklaring av hva som kom til å skje konkret, når pensjonsreformen skulle begynne å gjelde. Med andre ord undertegner fagbevegelsen en avtale man ikke vet konsekvensene av. De som konkret påpeker konsekvensene av pensjonsreformen blir betraktet som ”dommedagsdommere”.

Kommunister kan umulig være dommedagsdommere, men kommunister kan forutsi utviklinga basert på den vitenskapelige dialektisk-materialismen. Man trenger ikke å være dommedagsdommere for å kunne påvise at styresmaktene er opptatt av å knuse arbeiderklassens tilkjempa rettigheter som stillingsvern, arbeidstidsbestemmelser, nedbygging av pensjons- og trygdeordninger osv. Denne farlige utviklingen som måtte komme kan stoppes kun ved en aktiv klassekampføring på alle plan. Det er i så fall bare kommunister som akter å føre denne hederlige klassekampen.

ZG