(Zafer Gözet - nr 5 - 2010) Ved ukastart kunne man få med seg at det har vært rekordstore omsetninger i landets alpinsentre i forbindelse med Østlandets vinterferieavvikling. Før det har det vært vinterferie for danskene og svenskene. I skrivende stund er det Vestlandet som er på vinterferie. Skal vi tro prognosen, kan denne omsetningsrekorden bli slått allerede til påsken om drøye fire uker. Tanken på å ha denne snørike og kalde vinteren ytterligere flere måneder, får de fleste til å grøsse, mens noen gnir seg på hendene og venter på flere kunder som skal flås. Dette motsetningsforholdet er imidlertid ingenting i forhold til de antagonistiske motsetningene mellom arbeiderklassen og monopolkapitalismen.

Basert bl.a. på Høyesterettens rederdom, kan vi sette statsmonopolkapitalismen under lupen i denne spalta. Det er i denne sammenheng verdt å vite at det ikke bare oss som fokuserer på rederdommen. Avisa Klassekampen hadde 25. februar en artikkel om dommernes bakgrunn. Professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, Gunnar Grendstad påpeker to vesentlige forhold ved dommerne i denne artikkelen: ”Vår studie påviser to ting. For det første det banale faktum at dommere i Høyesterett er uenige, noe som tyder på at dommernes stemmegivning ikke utelukkende kan være motivert ut fra lovteksten, lovgivernes intensjoner, forarbeider eller presedenser. Og for det andre at det finnes en klar sammenheng mellom hva slags regjering det er som har utnevnt dommeren og hvordan dommeren stemmer i økonomiske spørsmål.”

I flg. avisa Klassekampen er alle de fire dommerne som oftest stemmer i favør av private eiere oppnevnt av borgerlige regjeringer, mens de fem mest statsvennlige dommerne er oppnevnt av Arbeiderpartiregjeringer. Her blir man frista til å ta for seg hvorvidt den dømmende kraft er ”uavhengig”, men vi får la det ligge denne gangen og heller se også dette i lys av utviklinga i statsmonopolkapitalismen.

Monopolkapitalisme er en økonomisk betegnelse der noen få store bedrifter har avgjørende innflytelse på markedene. Paradoksalt nok fremheves ”fri konkurranse” som kapitalismens ideologisk forankring, mens det i virkeligheten er det den enkelte monopolkonsern som regulerer priser og deler markedet enten på egen hånd eller ved forhandlinger, avtaler eller stille overenskomster med andre store konserner. Det er verdt å merke seg at begrepet monopolkapitalisme innebærer nødvendigvis ikke at markedet er fullstendig dominert av et enkelt selskap. Vi møter ofte sameksistensen av et vist antall konsern i en viss størrelse som deler profitten mellom seg og som på denne måten opprettholder en viss maktbalanse i systemet.

Eksisterende kapitalistiske system benekter til enhver tid monopolkapitalens dominerende rolle. I dette stadiet er det snakk om en sammensmelting av monopolledelsen og statsapparatet. Dette handler om en gjensidig representasjon der de offentlige representantene får plass i monopolstyrene mens monopolrepresentantene får representasjon i offentlige verv. Her gjør man ikke forskjell på nivået på verv, inkludert statsministerposten. Selv om det blir en lengre sitat, er det verdt å få med seg Harald Holms konklusjon om statsmonopolkapitalismen utgitt i heftet med tittelen Statsmonopolkapitalismen:

”I tillegg til monopolenes private regulering og profitthenting, blir det objektivt nødvendig at staten sjaltes inn som felleskapitalist, kollektiv kapitalist – som korrektiv til og utfylling av privatmonopolenes regulering. I tillegg til monopolenes egen utbyttingsmekanisme setter staten inn sin økonomiske og utenom-økonomiske makt. Den redder monopolene fra deres egen uformuenhet ved at den legger vilkårene bedre til rette for profittproduksjonen enn monopolene greier ut fra seg selv. Staten virker selv som monopoliserings- og utbytningsfaktor, og hever dermed monopolutbytningen opp på et høyere trinn.

Med de midlene som ingen annen enn staten rår over, driver staten monopoliseringen framover, fordyper og utvider utbytningsprosessen, innvirker på profittskapningen og kapitalakkumulasjonen, - og har på denne måten sin viktigste oppgave å verne om og utvide monopolborgerskapets muligheter til å berike seg på hele samfunnets bekostning.”

Det er en kjensgjerning at rederiene har flagga ut til skatteparadiser mens staten sitter igjen med kostnadene. Rederiene vil etter denne dommen fortsette å suge inn enda større utbytte fra statskassa. Verst av alt, vil denne dommen danne presedens for andre saker fra øvrige monopoler.

ZG