I den forrige utgave av Friheten tok vi for oss en av amerikansk imperialismens fremste lakeier, Haakon Lie, og advarte mot systemets legalisering av den type virksomhet som hittil har blitt ansett som skamfullt og erklært ulovlig til og med blant sosialdemokrater – i hvert fall utad. Nå ser det ut til at systemet ikke ser noen som helst hinder for legalisering av offiserrollen. Det skremmende er at et så alvorlig forræderi aksepteres av allmennheten uten at dette får umiddelbare konsekvenser.

Selv om det er gjort uttallige eksperimenter og like mange analyser av hvordan det råtnede systemet holder seg ved like – ja til og med fornyer seg, er det desto viktigere at disse mekanismene som holder systemets hjul i gang avsløres. Etter hvert, når disse mekanismene blir avslørte, blir det senere enklere for å ta et oppgjør med dem.

I vår del av verden florerer det med et overforbruk som er ødeleggende for alt eksisterende liv. Når dette debatteres, lates det som om kapitalismen har løsningen. Den pågående kranglinga om avgiftsbelegging av biodiesel er den siste i rekken. Uansett hvordan man snur og vender på, er det storkapitalens profittinteresser som vil bestemme utviklinga. De som søker etter løsninger innenfor det kapitalistiske system, opplever derfor nederlag etter nederlag. De fortsetter likevel deres virke basert på anerkjennelse og driftsstøtte fra samme systemet.

På et fagforeningsmøte var det nylig lagt ut en tosiders ark med overskriften ”Kommentar”. Tittelen på artikkelen het ”Tillit”, der den ukjente skribenten har tatt for seg en misforstått tillitsbegrep innenfor klassekamp. Artikkelen starter med utgangspunkt i LO-leder Roar Flåthens fysiske styrke og ender opp med den nordiske modellens ”lønnsomhet”.

I beskrivelsen av Flåthen hevdes det bl.a.: ”Han virker som en forlengelse av ethvert fast underlag, stødig som et tuntre og med et blikk som ikke viker. Ser man nærmere på denne granittblokken, er det også mulig å registrere glimtet i øyet og den raske, myke krusningen i munnviken.” I samme avsnitt får vi lese at den billedlige beskrivelsen av LO-lederen er hentet i fm med en takketale NHO-direktør Finn Bergersen har holdt for Flåthen.

Ifølge den ukjente skribenten representerer Finn Pettersen og Roar Flåthen det pragmatiske klassesamarbeidet, også kalt den norske modellen der det hevdes at konflikter løses gjennom tillit og avtaler. Som mangeårig tillitsvalgt har undertegnede ikke opplevd en eneste konfliktløsning med arbeidsgiver basert på tillit. Fremforhandla avtaler har vi derimot drøssevis av. Følgende konkrete historie fra mandag 16. november vil i utgangspunktet være godt nok for å kunne vise til at det må klassekamp til for å få gjennomslag for arbeiderklassens interesser.

En angivelig arbeidstakerorganisasjon, Delta, utpeker årlig årets arbeidsgiver. Denne gangen har de valgt den avtroppende rådmannen i Drammen kommune som årets arbeidsgiver. Selv i en kommune som til og med utpekes som årets arbeidsgiver finnes det ikke det minste spor av tillit mellom de ulike klasserepresentantene. Nylig ble en av våre nyvalgte tillitsvalgte nektet permisjon for å kunne delta i tillitsvalgtopplæring. Dette til tross for tydelig avtale.

Vår skribent skriver videre at tillit ikke handler om påtatt idyll eller fornektelse av motsetninger eller konflikter, før han legger til: ”Det sentrale er enighet om spillereglene og respekt for resultatene.” Det essensielle er vel som også skribenten påpeker er at folk stoler på at myndighetene og folk flest vil dem vel, der man tror at urett kan kureres ved å søke rettferdighet.

Ganske typisk at man i slike sammenhenger tar utgangspunkt i mellommenneskelige relasjoner og overfører dette til klasser. Utfordringen skribenten vil ”glemme” er imidlertid de antagonistiske motsetningene som kun løses ved å avskaffe disse uforenlige motsetningsgrunnlagene. Dette kan ikke skje gjennom tillit til klassefienden.

ZG