Personlige valgkamperfaringer så langt viser at det er blitt uhyre vanskelig å engasjere ”folk på gata” i valgdebatten. For å unngå en mulig samtale benytter de feste seg av det kjente trikset: ”Nei, jeg har allerede stemt!” eller ”Jo, jeg har fått dette heftet før!” Det spiller da ingen rolle om heftet er nettopp kommet fra trykkeriet. Når vi først kommer i samtale med folk, hører vi gjerne at det er en allmenn misnøye overfor politikere generelt og systemet spesielt. Det er da forståelig ettersom systempartienes politisk praksis er det motsatte av deres valgprogram. La oss i denne sammenheng se noen eksempler fra systempartiene.

I nettutgaven av LO Aktuelt av 25. august 2009 kunne vi lese et innlegg fra statsminister Jens Stoltenberg med overskriften ”På samme lag”, der det hevdes bl.a. at man vil ha mer fellesskap og ikke overlate den enkelte til seg selv. Dette høres i utgangspunktet greit ut. Det er tross alt positivt ladede og velvalgte ord. Troverdigheten settes imidlertid på spill allerede i neste setning der statsministeren hevder at Ap vil sikre arbeid til alle og styre Norge trygt gjennom fnanskrisen. Setningen som kommer etter gjør ikke saken klarere, da statsministeren selv ignorerer sin første påstand ved å hevde: ”Vårt mål er at Norge skal komme gjennom krisen med den laveste ledigheten i Europa.”

Det er visst stor forskjell mellom påstandene ”å sikre arbeid til alle” og ”å ha den laveste ledigheten”. Selv om det høres lite gjennomtenkt ut av statsministeren, er dette en del av den bevisste propagandaen. Budskapet i disse selvmotsigende påstandene kan sies å være tydeligere, ettersom mottakerne ”aksepterer” den type ”utydelighet”.

I den første påstanden der det hevdes at partiet vil sikre arbeid til alle, referer man til historiske røtter. For Ap, som et kommunistisk parti, var dette en selvfølge at partiet ville sikre arbeid til alle. I den andre påstanden brukes en dialektisk tilnærming, der det hevdes at vi har et samfunn i utvikling og at full sysselsetting er det langsiktige målet. Her fnner vi en underliggende truende tone ved å vise til at vi står overfor en ekstraordinær situasjon. Det som i utgangspunktet skulle være selvmotsigelser, får en forsterket effekt hos mottaker, så lenge mottakeren aksepterer den gitte situasjonsbeskrivelsen.

Hadde det vært Ap, som et kommunistisk parti, ville disse utsagnene ha vært å betrakte som riktige. Vi kan faktisk ikke late som, da Ap er det partiet som har sittet ved makta i fere tiår og som faktisk sitter i makta pr i dag. Vi har i alle disse åra sett at Ap ikke er interessert i å avskaffe arbeidsledigheten for å sikre arbeid til alle. Tvert imot har Ap bidratt til å forsterke kapitalens posisjoneringer i samfunnet. Da blir det naturlig å oppleve gjentakende kriser á la det de kaller fnanskrisen i disse dager.

Tatt i betraktning at dette innlegget av statsministeren er ment for LO-medlemmer, blir det enda viktigere å se nærmere på hvordan statsministeren, som den fremste representant for sosialdemokratiet ordlegger seg. Han hevder videre i sitt innlegg at Ap og LO har stått side om side for å gjøre Norge til et mer rettferdig samfunn gjennom tiltak for et anstendig arbeidsliv og et godt velferdssamfunn. Det er ikke alle som har dårlig hukommelse. Trumfng av pensjonsreformen og tjenestedirektivet er såpass ferskt i minnene at det ikke nytter å hevde at Ap og LO har stått side om side. Det er samtidig en kjensgjerning at LO-ledelsen og ledelsen i Ap har stått side om side for å ruinere ungdommens framtidige pensjoner, samt arbeiderklassens tilkjempede grunnleggende rettigheter.

Påstanden om at Ap sammen med LO jobber for et anstendig arbeidsliv, faller på sin egen urimelighet, så lenge det er kapitalinteressene som bestemmer over arbeidsmarkedet. Det kan ikke være snakk om et anstendig arbeidsliv, så lenge organisasjoner, deriblant LO, kan gå med på å gi avkall på tilkjempa rettigheter for ikke å bli arbeidsledige. Et anstendig arbeidsliv forutsetter trygge, forutsigbare og ikke minst miljøbevisste forhold for arbeiderne. Ap har gjennom sin lange praksis i makthavende posisjon vist at partiet utgjør en alvorlig trussel mot nettopp disse forholda på lik linje med de øvrige blåborgerlige partiene. ZG