Det er beklagelig å måtte bruke en så sterk betegnelse som ”valgsirkus” på det som i utgangspunktet burde være langt mer høytidelig. Det fnnes likevel fere berettigede grunner for å kunne karakterisere den pågående valgkampen som en slags sirkusopptreden. Her er noen av begrunnelsene:

For det første opptrer de etablerte systempartienes aktører mer som klovner enn som folkets representanter. For det andre er de mer opptatt av utsmykkinga enn å være realistiske. Dessuten handler det meste av deres opptreden om lureri, akkurat som på et sirkus.

Politikk handler om å fordele eksisterende ressurser. Ressurser skapes imidlertid av arbeid som utføres av arbeidsfolk. Akkurat som en illusjonist på et sirkus, overfører våre systempartier arbeidsfolks ressurser på en blunk. Jo større gjenstand illusjonisten overfører, desto mer blir den hyllet. Også i dagens politikk skjer akkurat det samme. Den politiske aktøren som overfører mest av folkets verdier, blir mest verdsatt. Tilskueren på et sirkus nøyer seg med illusjonen uten nødvendigvis å måtte ta skade av den.

Tilskueren morer seg til og med. Velgerne i den politiske arenaen kan i så henseende ikke slippe unna så enkelt. De ressursene de lar fordufte, får de aldri tilbake uten å måtte kjempe for dem. Som oftest vil denne kampen om ressursene være meget krevende og langvarig.

Vi, kommunister er urettsmessig blitt stemplet som ”antidemokratiske”. Dette utsagnet er forsøkt bygget opp på vår klare innstilling til klassekamp. Borgerskapet har i en tidligere fase av gjennomført klassekamp mot føydalismen erklært seg som en forkjemper av frihet. Denne avgrensede frihet for det undertrykte folk har eksistert helt fram til borgerskapet har forankra sitt hegemoni. Fra dette øyeblikk har borgerskapet undertrykt arbeidsfolk med arbeiderklassen i spissen.

Arbeiderklassen har i løpet av denne perioden hatt betydelige framskritt, når det gjelder faglige og politiske rettigheter. Det som har svikta arbeiderklassen mest i den pågående klassekampen har vært borgerskapets forlengede arm i arbeiderorganisasjoner på alle plan. Også denne gangen, i forbindelse med årets stortingsvalg, har borgerskapets forlengede arm i arbeiderbevegelsen gjort sitt for å hindre kommunistenes framgangsmulighet. Når det er sagt, er det viktig å presisere at dette handler om prinsipper, framfor mulig x-antall fere stemmer.

Den sosialdemokratiske LO-ledelsen har nok en gang valgt å hindre kommunistenes mulighet for å nå med sitt politiske budskap ved å la være å invitere kommunistene til å svare på LOs faglige spørsmål stilt til de politiske partiene. LO-ledelsen har da argumentert med å vise til at spørsmålene er sendt kun til de politiske partiene som er representert på Stortinget. Denne argumentasjonen faller imidlertid på sin egen urimelighet, da partiet De grønne ikke er representert på Stortinget. Forrige gang hadde de på samme måte latt være å publisere NKPs svar.

Jan-Erik Østlie tar for seg temaet på LO-Aktuelts nettside 17. august basert på en kommentar av Hege Ulstein i Dagsavisen tidligere forrige uke. Østlie betrakter Ulsteins kommentarer som lettvinte og fordomsfulle og hevder at Ulstein har en arrogant og nedlatende holdning til partiet Rødt som karakteriseres som ”den lille sekten helt ute på venstre føy”. Østlie hevder videre at Ulstein på en arrogant måte latterliggjør Rødt før han avslutter med følgende utsagn: ”Større forakt for det mest LO-tro politiske partiet er det ikke mulig å vise.”
Vel… Det er ikke meningen å skape en tom debatt om hvilket parti er ”det mest LO-tro politisk parti” i Norge. Østlies argumenter som han bruker mot Ulstein til forsvar for det lille Rødt, faller på denne måten i sin egen urimelighet. Den hittil mest effektive måten å bekjempe kommunistene og NKP har utvilsomt vært å tie i hjel dem. Denne strategien ser ut til å gjelde også under denne valgkampen. Vi skal på vår side gjøre det vi makter for å nå med vårt budskap til arbeidsfolk med arbeiderklassen i spissen. Budskapet vårt er tydelig mottatt av borgerskapet ellers.

Drammen, 17. august 2009
ZG