(Åge Fjeld - Hans Petter Hansen - nr 45 - 2004) Leonid Kutsjma som er president i Ukraina, anses av mange som sjølve inkarnasjonen av korrupsjon.

Riktignok har det vært en sterk vekst i nasjonalproduktet det siste par åra, men det har
ikke kommet folket til gode. Det sliter med dårlig økonomi og høy arbeidsledighet, men en
utstrakt privatisering har gjort Kutsjmas kumpaner rike og mektige. Kutsjma har i
motsetning til Lukasjenko i Hviterussland vært ansett som en fornuftig kar, som sågar
kunne bli verdig for Eurpoa Unionen. Ettersom han ikke kan gjenvelges og ikke er særlig
populær, har Vesten skjøvet fram en ny favoritt, Viktor Justsjenko, mens Kutsjma satser
på Viktor Janukovitsj fra sin egen midte. Da disse fikk omlag samme stemmeandel i første
valgomgang, lå det an til en valgthriller der valgkommisjonen mener at Janukovitsj vant
med 49,46 % av stemmene mot 46,61 % for Vestens mann Justsjenko. Resultatene rundt
i landet er ekstremt ulike.

Mens Vestens mann kan vifte med nær 75 % mot 24 for ”Moskva-mannen” i hovedstaden
Kiev og med nær 94 % mot 5 % i området Ternopil, kunne sistnevnte operere med 70 %
mot 24 % i storbyen Khrakov og 96 % mot 2 % i Donets-bassenget. Med slike sifre ligger
mistanken om fusk på tunga. Mens sosialdemokratene i annen valgomgang støttet Vestens mann, støttet Simonenko og kommunistpartiet Janukovitsj. President Putin får sterk kritikk
fra vest fordi han har blandet seg inn og har gratulert sin favoritt med seieren En skam. Løst
hykleri ettersom de sjøl har bakket opp sin favoritt på alle mulige måter inklusive trusler om
boikott om deres favoritt skulle tape. ”Nationen” skriver riktig i sin valgkommentar at
stormakter ofte har tvetydige agendaer. Det som kalles støtte til demokrati, er ofte et forsøk
på å ivareta økonomiske interesser, i form av tilgang på ressurser og viktige markeder. Innen
Vesten har USA sin spesielle agenda. Sjøl om Putins Russland ikke er en trussel, har det
trass alt en betydelig atommakt som ikke vil avfinne seg med alt. Derfor flytter de systematisk
sine posisjoner framover for å svekke Russland.

Justsjenko skal i demokratiets navn spille den samme rolle som Djindic i Jugoslavia som med
Vestens støtte bidro til å styrte Milosevic, privatisere det folke eide næringslivet og legge
vegen åpen østover.

Ved å gripe inn i Afghanistan sikret USA seg baser og innflytelse i oljerike tidligere
sovjetrepublikker, og i Georgia klarte USA i få sin mann i maktposisjon og Russland ble
tilsvarende svekket i Kaukasus. Det er dette som nå fortsetter i Ukraina, og Vesten, der
store deler av befolkningen nå er redde for USAs egenmektige supermaktsopptreden,
applauderer reservasjonsløst opprørerne i Ukraina og opptrer slik som CIAs nyttige idioter.
Det er ikke vanskelig å støtte folkets kamp mot korrupsjon. Dessverre har det ofte vist seg
at folk som kjemper for reformer i kapitalistisk retning påfører slitets folk nye byrder.

I Ukraina ser vi de velkleddes, studentenes og de nye broilernes ”revolusjon” som de nok vil
vite å sikre seg, ved å privatisere, ikke minst massemediene. Gruvearbeiderne og andre som
sliter for føden, har store utfordringer i kampen mot egne korrupte og mot de nye utenlandske
snylterne med følge.

Det er blitt tydeligere og tydeligere at Vesten ønsker å legge under seg alt øst for vestgrensen
til den tidligere Sovjetunionen, bit for bit. Det skal helst gjøres ved ”frie” valg. Der dette ikke
går lett, forsøker man seg med forskjellige typer av press. Når det gjelder Ukraina, så trues
det helst med økonomiske sanksjoner.

Men det butter for ”demokratiets” frammarsj, for dette forgjettede framtidsbildet som ble
tegnet omkring 1990. Den europeiske unionen har store problemer med å få det til å blomstre
på eget område, ikke engang i det tidligere DDR der folket skulle oppleve de blomstrende
landskaper, har det slått til. 20 prosent arbeidsløyse. Fine greier! Det er tydelig at denne
unionen – hvis den nå i det hele tatt kommer opp å stå - ikke har nok energi og andre
produkter å tilføre landenes innbyggere.

Men det skal ”Unionen” og USA ikke få lov til å skaffe seg ved kapitalistiske røvertokt rundt
om i verden, minst av alt skal de få lov til å gjenta Hitlers røvertokt østover med andre midler.
Fordelingen av ressursene skal etter hvert som den revolusjonære prosessen kommer
i gang, foregå etter en plan, der alle skal få sin del.

Det er tydelig at de bandittaktige demokratene nå etter hvert er kommet opp i et hjørne. Det
viktigste i denne epoken er at de ikke får lov til å utløse krig for å oppnå sine hensikter. Enda
har de anledning til det noen steder.

For å rette opp sitt sjølbilde og folkets sjølbilde i vest, tyr man nå til all slags
kaldkrigspropaganda og løgner. Den staten som bidro alt til å bygge opp landet til å motstå
Hitlers horder og som slo dem ned i støvlene, hånes nå for det de gjorde. I motsetning til hva
dette silkeramplandet klarte den gang. Nå har de begynt å skrive bøker om terrorveldet i øst,
som Anne Applebaum, se for eksempel anmeldelse i Dagsavisen 1. desember. Og dette
gjøres under 60-årsfeiringen av sluttoffensiven mot Hitler-Tyskland med Sovjetunionen i
spissen sammen med de allierte. De skulle vært bundet til skampåla!

åf og hph