(Zafer Gözet - nr 43 - 2004) Fra de borgerliges side har det vært nok en aktiv uke. Med ny vind i seilene har de grunn til å smile. Og smile gjør de nok… Umiddelbart etter valgresultatet, nølte ikke terroristenes overhode med å gå til nye angrep i Irak og signaliserte at USA-imperialismen kommer til å være enda mer aggressiv i tiden som kommer. At det palestinske folk mistet sin leder, Arafat, gir dem nye håp om at erobringen av Midtøsten vil bli enklere. Det er i hvert fall dette bildet som tegnes i mediene her til lands.

Vurdert med utgangspunkt i folks likegyldighet i denne delen av den undertrykte verden,
kan situasjonen riktignok betegnes som ganske positiv sett fra borgerskapets side. Men vi
har en annen virkelighet ute i den undertrykte verden. En verden i Sør som er stengt for oss
her oppe i Nord. En krig som ble erklært for å være over for mer enn halvannet år siden,
pågår i full styrke. Det kommer meldinger om at USA-imperialismen nå mister svært mange soldater, flere enn noensinne etter Vietnam. Og her hjemme trener vi irakiske militære
ledere som skal sørge for at de skal være i stand til å opplære irakiske styrker som skal dø
isteden for de amerikanske leiesoldatene.

Krigsminister Devold ivrer for at Norge skal delta i minst en av EUs nyopprettede
kampenheter som på kort varsel kan sendes på skarpe oppdrag rundt om i verden. Det
virker som om de har det travelt! Det stemmer at imperialismen har det travelt!
Omfordelingskampen pågår for fullt, og rivaliseringen blir stadig mer synlig for den som vil
se det.

Det ser dessverre ut til at interessen for å se og oppfatte den åpenbare omfordelingskampen
mellom imperialistiske fløyer seg imellom er minimal. Man er opptatt av treet, ikke skogen.
Det ble nylig et budsjettforlik mellom mindretallsregjeringen og Frp. Parallelt med
budsjettforliket kom det melding om at hvert femte LO-medlem stemte på Frp, mens Valla
gikk med Frps program i hånda for å prøve å forklare Frp-velgere hva de eventuelt stemmer
på. På den andre siden fremsetter LOs største forbund, Fagforbundet, krav om at Ap ikke
får den økonomiske støtten fra LO, dersom Ap støtter det nye arbeidslivslovforslaget.

Oppgaven LO-lederen har påtatt seg om å «omvende» LO-medlemme som stemmer på
Frp ser ut til å være en vanskelig oppgave, særlig etter det nye budsjettforliket. Media gir
inntrykk av at kommunesektoren jubler over budsjettforliket med 3 milliarder kroner mer til
kommunene som kompensasjon for tapte skatteinntekter. Sannheten er at
statsbudsjettforslaget er opprettholdt i det store og hele. De nevnte 3 milliarder kronene er
faktisk et direkte resultat av lek med tall. Strategien har hele tiden vært å sultefôre den
offentlige sektor og minimalisere foreslåtte overføringer. Dessuten har man i
statsbudsjettforslaget operert bevisst med høyere tall når det gjelder sykepengeutbetalingene.

Meningen var selvfølgelig å bruke det som en salderingspost under forhandlinger. Det er
nettopp dette som har skjedd.

Mindretallsregjeringen er meget fornøyd med resultatet av budsjettforliket, fordi det ikke har
endret budsjettets opprinnelig karakter av å være usosialt. Frp på sin side sitter igjen med
æren av å rette opp budsjettet. De som betaler er nok en gang arbeidsfolk. Dessuten
kommer ikke noe av de midlene som er ment til kommunene til gode for lokalbefolkningen.
I og med at kommunene får økte overføringer som følge av kompensasjon for tapte
skatteinntekter, står kommunene fritt til å disponere dem. Dermed blir ikke disse midlene
brukt til noe annet enn å dekke kommunenes eksisterende gjeld.

Mye tyder på at arbeiderklassen i USA stort sett har gitt sin støtte til hovedterroristens
gjenvalg. Ut fra tendensene har vi grunn nok til å anta at arbeiderklassen her i Norge vil
være med og støtte borgerskapet også ved neste korssvei. Dette kan ikke forklares med
annet enn at arbeiderklassen i undertrykkende land mangler den nødvendige
klassebevissthet. I beste fall må det sies at klassebevisstheten svikter. Dette er vår største
utfordring.

zg