(Zafer Gözet - nr 42 - 2004) Imperialismen befinner seg i en krise som stadig forverrer seg. Denne utviklingen - rettere sagt tilbakegangen - er urovekkende. Teorien som bekreftes av praksisen viser dessverre at dette menneskefiendtlige systemet ikke er i stand til å komme ut av kriser uten å måtte ty til krig. En krig som blir stadig mer brutalt. Følgene blir katastrofale og rammer ikke bare mennesker, men truer også den sårbare naturen.

Selv om det eksisterer en allmenn oppfatning av at Norge er en fredelig nasjon som
opererer som en av de fremste fredsmeglerne, har vi gang på gang påvist det motsatte.
Norge er blitt en krigsnasjon, uansett om vi liker det eller ei!

For å kunne bli en krigsnasjon, trengs det nødvendigvis et godt utbygd angrepsapparat.
Dette heter ironisk nok ”forsvar” i den offentlige litteraturen. Til og med hoved-terroristen
betegner sitt angrepsapparat som ”forsvar”. Det er ikke meningen å polemisere og leke
med det språklige, men det faller på sin plass i en slik sammenheng å utdype meningen med
begrepet ”forsvar”:

For at noen skal kunne forsvare seg, forutsettes det at det finnes noen som angriper. Det
etterfølgende spørsmål blir naturlig nok om det finnes noen som angriper eller kan tenke
seg å angripe Norge. Svaret på dette enkle, men likevel kompliserte spørsmålet, er relativt.
Sett fra det nasjonale borgerskapets side, vil man hevde at dets interesser er truet av
multinasjonale selskaper og deres hjemlige samarbeidspartnere. Arbeiderklassen på sin
side vil hevde det samme, da dens allmenne interesser blir truet av de samme kreftene.

Tatt i betraktning at staten styres av den til enhver tid herskende klasse, kan vi fastslå at
det er det samarbeidende borgerskapet som har kontroll over maktapparatet og derfor er
aggressivt. De vil dermed hevde at deres umettelige profittinteresser er truet av
arbeiderklassen og dens allierte. Arbeiderklassen med sine allierte vet (?) at deres
eksistensgrunnlag og utviklingspotensial først og fremst bygger på at det finnes et
statsapparat som hører til nasjonalstaten.

Det er ingen tilfeldighet at de multinasjonale selskapene har som sitt fremste mål å ruinere
de nasjonale statene som nekter dem fri adgang. Hvor står så Norge i dette bildet? Uansett
betraktning, hører Norge til den del av verden som er med på å undertrykke og utbytte.
Noen kaller det forholdet i-land u-land. Andre Nord-Sør. Betegnelsen 3. verden brukes
også. Kort sagt undertrykkere og de undertrykte.

Kampen mellom de imperialistiske sentra om kontroll over verdens ressurser pågår i dag
åpent. EU-imperialismen er blitt en motvekt mot USA-imperialismen. De bygger
systematisk sin egne hærer og gjør seg stadig gjeldende i fordelingsarenaen. På hvilken side
står så Norge i denne arenaen? Det er ingen tvil om at Norge i dag er å finne som en av de
nærmest allierte til USA-imperialismen. Noen vil sikkert stille spørsmålet om hvorfor så
noen vil innlemme Norge i EU? Svaret på dette er ikke entydig. Det viktigste argumentet
fra USA-imperialistenes side er å svekke sin rival ved å innlemme stadig flere som er lojale
mot USA-imperialismen. EU-imperialistenes dominante nasjoner, med Tyskland og
Frankrike i spissen, vil på sin side ha fri tilgang til de enorme naturressursene Norge har til
rådighet.

For den herskende klassen spiller det for så vidt liten rolle hvem som sitter ved roret, bare
de får økt sine enorme profittandeler.

Så tilbake til spørsmålet om hvem som kan true Norge og om Norge har behov for et
forsvarsapparat. I så fall mot hvem? Norge har kun blitt truet av imperialistiske sentra.
Også framtidige trusler vil kun bli fremsatt av et eller annet imperialistisk senter. At dagens
angrepsdepartement vil demontere et forholdsvis godt utbygd forsvarsapparat til fordel for
et angrepsapparat i imperialismens tjeneste kan ikke oppfattes på annen måte enn at rikets
sikkerhet er i fare.

zg