STORM OVER HELLAS -HVA NÅ?

■    EUs økonomiske politikk under den altomfattende finanskrisa i Europa har i flere år sådd vind og høster nå storm. Den fattigdom som har økt blant vanlige arbeidsfolk kan minne om nøden og elendigheten i 1920- 1930-åra.

Den rammer alle grupper i samfunnet, særlig i Sør-Europa, med unntak av banker og kredittvesen og private som forvalter store kapitalformuer. Denne krisa er ikke bare en økonomisk krise men klare symptomer på en politisk fallitt for unionen. Fortsatt berger man banker og de rikeste blant de rike framfor mennesker fra sosial og økonomisk ruin. Misnøyen som blåste over EU-landene er så langt blitt til en storm i Hellas, Spania og i Irland. Syrizas seier i Hellas er vel kjent og i Spania demonstrerte vel 100 000 mennesker i Madrid og i Dublin over 15 000 sist lørdag. Den løse partiorganisasjonen i Spania, Podemos, er et venstreparti med brodd mot kutt- og nedskjæringspolitikken. Er det nå håp for Europa? spør mange. Vil stormen føre til endringer eller legge seg som en 2-3 dagers storm på Vestlandet? Det blir spennende å følge Syrizas vider vei.  Det var tross alt liten entusiasme ved valget. Knapt 63 % deltok.  Valgvinden mot venstre hadde mere årsak i folks misnøye enn politisk forståelse og bevissthet. Man ville for all det prøve noe nytt og vendte de gamle systempartiene ryggen. Koste hva det koste ville. Det er ikke urimelig å anta at over halvparten av Syrizas velgere er på låns. En velger sa til NRK 1 på valgdagen at innfrir ikke Syriza løftene, velger vi neste gang det høyreekstreme «Gyldent Daggry».

Vi hilsen Syriza, Podemos og andre venstrepartier velkommen i et opprør mot et kriminelt og korrupt EU, sette med sør-europeiske øyne. Det er bare gjennom organiserte masseaksjoner at arbeiderklassen kan fremme sine saker. Da viser de makt og innflytelse. Parlamentarisk makt kan føre kravene et stykke fram men aldri til fullstendig innfrielse. EU som monopolkapitalens høyborg med NATO i ryggen vil aldri gi arbeiderklassen sin rettmessige makt som flertallet i samfunnet. Vi kan frykte at kapitalkreftene og deres militære støttespillere i verste fall vil åpne for en væpnet kamp mot arbeidsklassens partier og organisasjoner for å beholde makten. Kapitalkreftene har gode erfaringer fra nasjonalsosialistenes rakkervirksomhet som de støttet økonomisk og militært i Tyskland i mellomkrigstiden. Disse arbeiderfiendtlige partiene ligger beredt til dyst i alle europeiske stater.

Vi må se disse venstrepartiene som de virkelig er. Oppkomlinger og opportunister bygget på misnøye og virvar. De kan ikke vinne valg på en klar og gjennomtenkt strategi med hovedmål å forlate EU, eller i det minste euroen. Fortsatt er flertallet gjennomsyret av en positiv holdning til «fellesskapet», og tror at forhandlinger med EUs finanseksperter og kapitalforvaltere skal gi en bedre hverdag. Syriza har lovet folk å nedskrive gjelden med 50 %, øke pensjonene, ta inn alle offentlig ansatte som ble satt på porten og å snu privatiseringen av felleseiendommen. Syriza kan ikke komme tilbake fra Brüssel uten resultater. Det vil kaste partiet og regjeringen ut i en ny parlamentarisk krise. For Brüssel og Troikaen vil det å nedskrive gjeld både bety å innrømme nederlag og smitteeffekten i resten av Europa blir stor. Uten å belære Syriza hva de må gjøre råder vi dem til å bruke tiden på en plan B. Ved siden av gjeldsforhandlinger som er viktige for å avsløre EUs antifolkelige karakter, må de sette i gang en prosess ut av euroen. Det å styre sin egen valuta er en stats viktigste verktøy for å styrke eget næringsliv. Det blir en hard omstillingsvei, men en vei ut av et totalt mørke.

Det greske kommunistpartiet (KKE) sa med rette nei til å gå inn som en juniorpartner og garantist for Syrizas slalomvei mellom EUs portstolper de dog vil beholde. KKE vil ha Hellas ut av EU for å kunne løse vanskene. En helt annen og rettlinjet løype. Men stormen kan utvikle seg til noe mer enn protester. Syriza og KKE må samarbeide på det ideologiske, strategiske og poliske området,  i og utenfor parlamentet. Kommunistenes erfaringer i fagbevegelsen, PAME, og i andre massebevegelser er nødvendige for at en mer bevisst og revolusjonær utvikling kan organiseres. Ikke minst for å bekjempe nynazisme og høyreekstreme krefter i landet.