DEN ISLAMSKE STAT SLÅS IKKE UT AV BOMBETOKTER

Phyllis Bennis. Washington Post 08.08 2014
■ Uansett hva vi har lært fra mer enn 10 år med amerikanske intervensjonen i Irak, bør det være klart at vi ikke kan overvinne islamistiske ekstremister med luftangrep.

Hver bombe rekrutterer flere tilhengere. Som Pentagon-lenken Rand Corp bemerket i fjor:» Den amerikanske invasjonen i av Irak i 2003 ga al-Qaida en ny front, ble en ny rekrutteringsplakat, og et nytt mål for globale jihadister." The Chatham House, en forskningsorganisasjon i London, rapporterte at krigen "ga et løft til al-Qaida-nettverkets propaganda, til økt rekruttering og pengeinnsamling."

Krigerne i dagens Islamic State (IS) vil trolig få samme økning i sin moral og til sin ideologi, få flere til å slutte seg til organisasjonen, selv om noen militære mål blir slått ut. Luftangrep vil ikke stoppe den islamske staten fra fremmarsj i Irak og Syria, selv om USA klarer å beskytte mennesker i det kurdiske området.
Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe.
Behovet for humanitær bistand til Iraks beleirede , kristne, Yazidi samfunnet er presserende. Men FN hadde allerede tilbudt å gi nødvendig teknisk støtte for en virkelig humanitær lufttransport. Når Iraks president al-Maliki avviste FN uten saklig grunn, skal president Obama ha presset ham til å revurdere situasjonen og gå inn for tilbudet om å godta en innsats fra US Air Force. Dette vil knytte humanitær innsats til militære aksjoner, noe som gjør det vanskelig for USA å sikre lokale og regionale allierte.
For de fleste irakere, er USA fortsatt kjent for sanksjoner, invasjoner og okkupasjon av Irak. Når amerikanerne på ny starter et direkte amerikanske militære engasjement i Irak, rettet mot den islamske staten, vil bli det bli forstått av hele regionensom forsøk på å støtte den tidligere regjeringen til den diskreditert Maliki. Han var lenge støttet av USA til tross for sin korrupsjon og ekskludering og undertrykking av sunniene. Maliki må ha mye av skylden for den siste opptrappingen av sekterisme i regionen som opprinnelig var et resultat av den amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Irak. Når det amerikanske militæret er tilbake i Irak, til støtte for ikke bare kurdiske tropper som er direkte i mot den islamske stat, er det enda viktigere er at de står på den forhatte Malikis- regjeringen i Bagdad sin side. Dette plasserer på ny USA i motsetning til hva mange irakere håper på - en slutt på den sekteriske regjeringen.
Vi skal ikke la oss imponere av at USA er så gode på å kombinere humanitære luftbroer og militære luftangrep. I november 2001, da USA bombet Afghanistan, flyktet desperate afghanere til fjells for å unnslippe. De møtte kulden med ingenting, og USA insisterte på dekke deres behov med luft-slipp av materiell hjelp - mot råd fra erfarne humanitære hjelpeorganisasjoner som heller ville ha «gammeldagse» transportmidler som lastebil og esel konvoier. Hvorfor?


Det ble en katastrofe. De gule plastinnpakkete matpakker Pentagon sendte var umulig å skille fra de gule innpakket klasebomber de slapp i nærheten. Barn som løp ut for å ta det som de trodde var mat ble drept. I Pentagon sa general Richard Myers at USA hadde ingen intensjon om å stoppe bruken av klasebomber enn å endre farge da det "åpenbart vil ta litt tid, fordi det er mange på lagrene. «
Å slippe mat og vann er ikke alltid det samme som å slippe bomber - men når det er US Air Force, med fraktfly fulle av mat og vann ledsaget av jagerfly og bombefly, er det altfor lett for å blande det ene fra det andre.
President Obama selv kalte Irak-krigen en "dum krig». Som han har sagt, er det ingen amerikanske militær løsning i Irak. Så hvorfor autoriserer han nå USAs handlinger som bare fører til nye katastrofer ?
Phyllis Bennis er ansatt ved Institutt for Policy Studies. Hennes bøker inkluderer «Avslutningen av Irak-krigen .»