(25 - 2011) Professor i politisk økonomi ved Warwick University Robert Skidelsky behandler problemstillingen i DN mandag 28. november 2011. Han sier at resesjonen er et resultat av at privat sektor forbruker mindre enn tidligere, som gir lavere inntekter for bedriftene, og reduksjon i produksjon og investeringer. Hvis staten strammer inn og reduserer sin aktivitet og egne underskudd, samtidig med at forbruket i privat sektor stagnerer eller går ned, svekkes hele økonomien, også de statlige inntektene.

EU trenger desperat en strategi for vekst. Dagens såkalte redningsplaner for Hellas, Italia m.fl. hjelper til billigere lån, men den europeiske kjøpekraften reduseres pga. EU og IMFs krav til landenes budsjettkutt som er en forutsetning for disse lånene.

Seniorøkonom i Econ Pöyry Management Consulting Norge Roger Bjørnstad behandler problemet i i DN torsdag 24. november 2011.Han sier finansmarkedets destruktive behandling av søreuropeiske statsobligasjoner ikke er årsaken til dagens problemer. De er bare et symptom. Det underliggende problemet er at noen land er særlig hardt rammet økonomisk, med skyhøy arbeidsledighet og den økonomiske veksten uteblir. Fattigdommen øker kraftig og befolkningen er desperat. Disse problemene må løses uansett hva som skjer med eurosamarbeidet. Noen land er så hardt rammet, at det er nødvendig at de andre landene kompenserer dette. Men med de såkalte redningspakkene er det det motsatte som skjer. For å yte lån krever de rikere landene, EU og IMF at de fattige landene innfører ytterligere innstramminger. Dette blir dobbelt galt, og det gis ingen lånegarantier. EU og europolitikerne tror finans og obligasjonsmarkedet ønsker forsikringer om at landene kutter i sine utgifter og gjennomfører dyptgripende strukturelle reformer. Situasjonen er helt motsatt. Finans og obligasjonsmarkedet trenger en troverdig plan for skaping av ny økonomisk vekst. Signalene er tydelige, rentene på statsobligasjonene stiger for hvert kuttkrav som kommer. Eurolandene må garantere for hverandres gjeld, og man må tillate at søreuropeerne fører en aktiv politikk for å stimulere den økonomiske veksten. Dette er det motsatte av den økonomiske politikken EU og IMF legger opp til. Dersom de krevde kuttene blir gjennomført vil de føre til en økonomisk nedgående spiral, en forsterkning av krisa, med stadig større fattigdom og økende desperasjon.

Dagens kapitalistiske overproduksjonskrise ligger immanent i kapitalismen som samfunnssystem. Eneste løsning på krisa er at arbeiderklassen og folket ikke lenger godtar kapitalismen, hvor de betaler dyrt for at de få skal tilrane seg fruktene av verdiene som arbeiderne skaper, og innfører sosialisme med sentral planøkonomi.

NKP er enig med statsminister Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen om at Norge i stadig sterkere grad vil bli berørt av krisa. Men regjeringens finanspolitikk med budsjettinnstramming, “for ikke å svekke Norges konkurranseevne”, er like feil som ellers i Europa. Det Norge trenger er større statlige investeringer i infrastruktur, og overføring av økonomi til kommunene for nedbetaling av store gjeldbyrder, slik at de øker sitt forbruk og yter befolkningen de tjenester de har krav på, uansett hvor i landet de bor. Slik politikk dekker viktige samfunnsbehov, og kjøpekraften styrkes!