(Svend Haakon Jacobsen - nr. 9 - 2011) Kamerater, vi er samlet her 1. mai, 66 år etter seieren over fascismen, for å hedre minnet til våre falne kamerater. For noen av dere, var de også nær og kjær familie. De viet sitt liv og gjerning til kampen for en verden i fred, hvor alle er brødre og søstre – hvor menneskers utbytting av mennesker er utryddet.
Arbeiderklassen og de undertryktes kamp har alltid i bunn og grunn vært en forsvarskamp - selv om drømmen om et bedre samfunn også har gitt oss et offensivt mål. Et mål som før Karl Marx tid bare var utopi - en drøm. Marx begrunnet kommunismen og påviste klassesamfunnets historiske forgjengelighet og arbeiderklassens betydning under kapitalismen. Våre falne kamerater stilte seg i spissen for denne kampen og ga sitt liv for det, slik mange sønner og døtre av arbeiderklassen før dem - i Spania, Russland og andre steder, en kamp for det de hadde kjært, frihet fra sult og ydmykelse, for fred og rettferd.

Våre mest innbitte motstandere forsøker i dag å omskrive historien, snur alt på hodet og skjender minnet til våre falne kamerater, og millioner av frihetskjempere.
Karl Marx framstilles nærmest som stifter av en religion, hvor forsøkene på å realisere dens påståtte virkelighetsfjerne idéer skulle ha kostet flere titalls millioner mennesker livet.
At det var folkemassenes krav om fred, brød og jord som var drivkraften i den russiske revolusjonen, som ga de russiske kommunistene en enorm oppslutning i kampen mot den provisoriske regjeringen som ville fortsette krigen, blir fortiet. At revolusjonen bestod i at makten ble overført til rådene, sovjetene som var folkets egne demokratiske maktorganer og at dette skjedde med minimale blodsutgytelser, blir også fortiet.

Under Pariserkommunen femti år tidligere, var det først da reaksjonen, herskerklassen og dens lakeier fikk samlet seg til rasende motangrep at blodet for alvor begynte å flyte.
Folkenes kamp mot kolonial og imperialistisk utbytting var også en forsvarskamp, slik som i Kina, Vietnam, Sør-Afrika, Cuba og ALBA-landene i Latin-Amerika.
Vi benekter ikke at det i kampen er begått feilgrep med alvorlige konsekvenser, noen i ren nød, andre av uvitenhet og manglende erfaring. Overgrep ble også begått som hevn over grusomheter og ydmykelse. At noen av våre viktigste ledere ble forherdet av alle de grusomhetene de hadde vært vitne til, vil vi heller ikke benekte.
Noen av de alvorligste feilene ble likevel begått som følge av at Marx og Lenins vitenskaplige sosialisme ble skjøvet til side, slik som under det "Store spranget" og "Kulturrevolusjonen" i Kina. I Kambodsja greide krefter som var helt fremmede for marxismen å erobre ledelsen av kommunistpartiet. Vår feil er at vi ikke greide å hindre en slik maktovertagelse innenfra, like lite som våre sovjetiske kamerater greide det tiår senere. I begge tilfelle med store lidelser og enorme konsekvenser.
Kapitalismen er midt i sin alvorligste økonomiske overproduksjonskrise. Og vi vet kamerater, at "Sosialismen er eneste løsning på kapitalismens krise". Derfor forsterker imperialistene sin frenetiske antikommunisme, i sitt fortvilte forsøk på å berge kapitalismen. Hetsens målbærere har vist at de vil ty til trakassering, undertrykking og grusomheter som de iherdig tillegger og fordømmer andre for.
Kampen mot fascismen tok fra oss mange av våre dyktigste og erfarne kadre. Dette fikk følger for partiets utvikling i etterkrigstida. Noen av de som ga alt, var ikke i partiets medlemsarkiv, men arbeidet likevel som kommunister eller under kommunistisk ledelse.

Imperialismens "kalde krig" førte til at kommunistenes innsats ble fortiet. To grupper ble rammet mer enn andre. Partisanene i nord som opererte under den Røde Armes kommando, som russerne kalte «menn i mørke» som også Asbjørn Sundes gruppe – Osvald gruppa var en del av. Disse stod for avgjørende bidrag i motstandskampen mot den tyske nazismen på norsk jord. De hadde mange falne, ikke alle kommunister, ingen kunne i prinsippet være medlem av NKP, og de færreste kjente kommandolinjene via den legendariske Alexandra Kolontai, som ambassadør i Stockholm, direkte fra Moskva.
Det er med alle disse falne kamerater i tankene jeg på vegne av Norges Kommunistiske Partis Sentralkomite vil nedlegge blomster ved minnesmerket, og ber om et minutts stillhet til å minnes dem.